I lørdagens avis 18.06.2022 skriver Folkebladets journalist Morten Dokka om utfordringer med skolemiljøet ved Elvetun skole, og om hvordan flere kilder opplyser at dette har vedvart i flere år.

Dette kan jeg dessverre bekrefte. I skrivende stund har jeg passert 30 år med god margin. Så god margin at jeg får vondt i ryggen av å sitte på gulvet for lenge.

Selv har jeg smertelig fått erfare hva mobbing innebærer. Det oppleves vanskelig å sette ord på, fordi jeg ikke husker. Store deler av barndommen er sporløst forsvunnet. Kanskje det «høres» rart ut for deg som leser, men det er slik det er. En psykolog ville trolig kalle dette en forsvarsmekanisme, hvor min egen hjerne skjermer meg fra vanskelige opplevelser.

Men jeg kan erindre utestengelse, lua ble røska av meg på tur til bussen, latterliggjøring, hets og løgner. Den fysiske volden opplevde jeg ikke noe til, men jeg kan forsikre om at det ikke gjør opplevelsen noe mindre alvorlig.

I voksen alder har dette slått meg ned i støvlene gjentatte ganger. Det har vært en lang og ensom vei å gå, men heldigvis er jeg kommet meg et stykke på vei. Jeg har tross alt klart meg fint. Med familie, jobb og sunne interesser. Men på veien har jeg vært innom usunn livsstil og tatt til takke med kjærester som ikke behandlet meg pent, i den tro at jeg ikke fortjente bedre...

Det hadde strengt tatt ikke trengt å være slik. Poenget er kort og godt: Det ballet fort på seg. Og det som har satt dypest spor er min mistillit til andre mennesker.

Selv om jeg er voksen nå, sender tankemønsteret mitt meg tilbake til skolegården på Elvetun. Hva vil du egentlig? På hvilken måte forsøker du å lure meg nå? Hva kommer du til å fortelle de andre etterpå? Det er tungt. Og like slitsomt er det å ha en kropp som kontinuerlig er i helspenn og beredskap, selv om det er mange år siden faren var over.

Men jeg er heldigvis tanken bevisst, og har da den gylne muligheten til å gjøre noe med den. Men jeg vil at dere skal vite. Det er sannelig ikke alle som er bevisst dette, og den veien jeg gikk er det ikke gitt at man får muligheten til å ta. For tanken var tilstede i barndommen; ville det ikke vært like greit å bare avslutte dette livet?

For til syvende og sist, lærer og forelder; så er det du som er ansvarlig for hva som skjer

Jeg får en klump i magen av å tenke på dette igjen. Og er det sikreste beviset jeg har på at mine år på barneskolen, er noen av de verste i mitt liv så langt. Overlykkelig er jeg, for at tilfeldighetene flyttet meg ut av kommunen i tide.

Jeg tror sådan ikke at skolen rår med hele problemstillingen i forhold til mobbingen. Det handler også om befolkningens kultur. For mitt vedkommende var det ingen voksne som grep inn i skolegården. Mine foreldre forsøkte å si ifra, men ingenting ble gjort fra skolens side.

Det vet jeg med sikkerhet da jeg har bedt om innsyn i dokumenter knyttet til meg. Det fantes ingen, fikk jeg til svar... Det var kanskje vanskelig å tenke seg at jeg hadde det vanskelig. For jeg smilte jo, var tilstede og skoleflink. La dere ikke lure. Prisen betaler jeg enda på.

Jeg er glad for at Folkebladets Morten Dokka har belyst problemstillingen kommunen har med sine unge lovende. Bra er det at det virker som å være iverksatt flere tiltak i forsøk på å forbedre situasjonen. Men glem ikke at tiltak og belæring er fånyttes, om voksne ikke har mot til å se, er tøffe nok til å si ifra eller rygg nok til å ta til orde for de sårbare.

Glem aldri å vokte dine ord rundt middagsbordet med barna tilstede. Lær barnet ditt å være snill med alle uansett hvem de er, eller om kompisen din ikke liker dem. Glem aldri at du er deres største rollemodell. Vokt barna dine for hvilke inntrykk de får fra mediene. For til syvende og sist, lærer og forelder; så er det du som er ansvarlig for hva som skjer. Og lærer; Du har et større ansvar, for det er du som ser hva som skjer i skolegården!

Og dersom Elvetun skole ikke har øyne nok, så ville nok et sterkere miljøteam i skolen vært et godt sted å starte.