Verdens nordligste festning Vardøhus ble bygget i år 1300, som forsvar mot folkene lenger øst. Den gang kalte de seg Novgorod, og var en bystat som strakte seg fra Østersjøen til Uralfjellene.

Denne staten, som av egne innbyggere på typisk russisk vis ble kalt «Hans Majestet Herre Novgorod den store», sluttet å eksistere en gang på 1400-tallet.

Men Vardøhus festning står der ennå i Norge, 700 år etter at kong Håkon Magnusson bygget den. At dagens monarki har en kronprins Håkon Magnus, som kommer til å formelt overta ansvaret for den, understreker kontinuiteten og tidsspennet.

Boken «En sang om is og ild» av George Martin, som er utgangspunktet for TV-serien «Game of thrones», forteller om en annen festning mot nord: Sorthold.

Sorthold er en del av et festningsverk bygget for beskyttelse av landet Westeros, mot farer fra nord.

«Game of thrones» er diktning inspirert av middelalderhistorie, men det er morsomt å trekke paralleller til nyere norsk historie:

Muren mot nord, som Sorthold er en del av, er bemannet av et brorskap kalt «Nattevaktene», som holder evig vakt. Når en gammel fiende kommer tilbake og truer Westeros ved muren i nord, blir ikke Nattevaktene hørt av føydalherrene i landet.

Føydalherrene i Westeros er for opptatt av maktkamp seg imellom, og de overser å følge med på den økende faren som truer fra nord.

Tiltakene for å stimulere Nord-Norge økonomisk og skape en samfunnsstruktur med troverdig forsvarsevne, virker halvhjertet og kraftløse

Nå er nå dagliglivet i Nord-Norge verken middelaldersk eller oppdiktet, og følelsen av å holde «evig vakt» er nok noe som bare busspassasjerer i Tromsø og brøytebilsjåfører i februar er innom en gang iblant.

Men å bli overhørt er noe som den nordnorske befolkningen kan kjenne seg igjen i via politiske realiteter:

Elektrifiseringen av Melkøya, som har blitt et ikke-tema i nasjonal media. Ranet av Drytech, tilsynelatende understøttet av statlig likegyldighet. Ofotbanen det aldri er nødvendig å utbedre. Etc. Eksemplene kunne ha vært flere.

Det halvdøve øret mot Nord-Norge, har i løpet av årene gjort Norge sårbar. Og man forundres stadig over den manglende viljen til å gjøre noe med det hos de som kjemper om makta.

Tiltakene for å stimulere Nord-Norge økonomisk og skape en samfunnsstruktur med troverdig forsvarsevne, virker halvhjertet og kraftløse. Når politikere og byråkrater hevder og erkjenner en komplisert virkelighet, er det viktig å ha et overhengende mål.

Og det burde som for 700 år siden være altomfattende beredskap og sikkerhet, på tvers av geografi og instanser.

Selv om det i 2024 dreier seg om mer enn bare et kringvern av stein, så burde viljen og evnen til å bruke stein være den samme. Men det virker som om det alltid er en minister som mister steinen på vei mot mål, opptatt av hensynet til lobbyister med kortsiktige planer.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her