Av Hilde Lisbeth Strand, gruppeleder MDG i Troms fylkesting, Barbara Vögele, gruppeleder MDG i Tromsø kommune og Arne-Wilhelm Theodorsen, vararepresentant for MDG i Tromsø kommunestyre
Kvotemeldinga som ble vedtatt i Stortinget nylig, er av flere beskrevet som et «kvoteran». Det er ikke det eneste ranet folk i nord har opplevd de seinere årene; innen reiseliv, vindkraft, fjernvarme m.m. er det flere og flere virksomheter som styres av store internasjonale finansakrobater, gjerne med eierskap forankra i såkalte «skatteparadiser».
Hurtigruten er ett av flere slike selskap.
16. juni 2020 starta Hurtigruten på sin tur fra Bergen til Kirkenes og tilbake. I ca. et halvt år hadde denne «verdens vakreste kystreise» vært innstilt pga. koronaen; bare på noen korte strekninger helt i nord hadde båtene vært i delvis drift. Dette var den første ordinære turen etter de omfattende nedstengningene som kom som en følge av pandemien.
Turen nordover ble litt av en opplevelse for passasjerene: Fint vær, hyggelig betjening, god mat og god stemning. På nært hold fikk de sett mye av det som i boka «The hitch-hikers guide to the galaxy» beskrives nærmest som det ultimate skaperverket: Norskekysten.
Aller størst inntrykk gjorde nok mottakelsen båten fikk langs ruta, det var nærmest som en sammenhengende 17. mai-feiring hele veien. Folk i hopetall samlet seg på anløpsstedene, ropte hurra og vifta med norske flagg både på kaiene, på moloene og på verandaene i husene langs leia.
På noen steder stilte også musikkorps opp med feiende musikk. Kystfolket ønska en gammel venn velkommen tilbake. Ved siden av TV-programmet «Hurtigruta minutt for minutt» tydeliggjorde denne turen hvor stor betydning Hurtigruten har hatt for samfunnene langs kysten, og hvor sterkt den er forankra i kystens folkesjel.
Da er det direkte tragisk å oppleve hvordan denne ikoniske virksomheten forvaltes av dagens eiere og ledelse av selskapet. Den norske delen ledes fra Norge, mens konsernsjefen og konsernet som Hurtigruten er en del av, styres fra en administrasjon som har tilholdssted i et finansstrøk i London.
Dersom det er tilstrekkelig politisk vilje til det går det vel an å stoppe dette, også når bølgene kommer fra Hurtigruten?
Konsernet har en komplisert eierstruktur hvor mye av eierskapet har forretningsadresse i skatteparadiset Luxembourg. Konsernsjefen har registrert adresse i et fasjonabelt kjendisstrøk, og har en årlig godtgjørelse tilsvarende ca. 30 ganger gjennomsnittlig lønn i Norge, i tillegg til at han har aksjer for titalls millioner i selskapet.
Konsernet har hatt betydelige røde regnskapstall de siste årene, men Hurtigruten i seg sjøl leverer gode økonomiske resultater; dette skyldes blant annet en god avtale med den norske stat hvor selskapet årlig får over 700 millioner kroner gjennom tjenestekjøp for å trafikkere norskekysten.
Hurtigruten drives milevis unna — både i bokstavelig og i overført betydning — det verdigrunnlaget og det samfunnsoppdraget som grunnleggeren Richard With, den karismatiske direktøren Wille Pettersen, Johs. Giæver, Bjørn Kaldhol (og mange, mange flere) la til grunn for hvordan selskapet skulle drives. Hurtigruten har omdømmemessig sagd over landgangen til kaiene langs kysten i den evige finansielle runddansen etter megaprofitt.
Hvordan kan det ha seg at Hurtigruten i løpet av noen år har endra seg så fundamentalt fra å være en samfunnsinstitusjon til å bli et nærmest rendyrka instrument for internasjonale finansakrobater, spedd opp med noen pengesterke norske superkjendis-investorer?
En av disse, som også er redaktør for et finansmagasin, gikk da også så langt at han i offentligheta anklaga en kjent norsk bonde for å være altfor kravstor ovenfor den norske stat når det gjelder landbrukspolitikken. Vil han, kjendisinvestoren altså, være like kritisk til at staten bidrar til at Hurtigrutens ledelse hever reine fantasilønninger?
En grunn til at det er blitt slik er kanskje at for alle anløpssteder langs kysten er Hurtigrutens tilstedeværelse svært viktig. Det er ikke like viktig for lokal passasjer- eller varetransport som før; det foregår vel mye med andre transportmidler.
Nå er det mest en turistmaskin som skaper små ringvirkninger på land, kanskje først og fremst for lokale matvareleverandører som får avsetning for kvalitetsfylte og kortreiste matprodukter. Men viktigst er kanskje at Hurtigruten må betale havneavgift, som er et kjærkomment, viktig og fast bidrag i anstrengte kommuneøkonomier der båtene har anløp. Å kutte denne inntekta til kommunene vil være både vanskelig og uheldig.
Derfor; slik det nå har utvikla seg er det kanskje bedre — både i bokstavelig og i overført betydning — å la Hurtigruten seile sin egen sjø og heller bruke 700 millioner kroner av samfunnets midler for å styrke operatører langs kysten på en mer målrettet måte. På den måten kan kanskje verdiskapningen i større grad komme både lokale matprodusenter og anløpssteder til gode, uten at verdiene sendes rett i skatteparadiser eller konsernsjefers lommebøker.
Så tilbake til overskrifta: Som vi skrev i innledningen har vi som bor i nord nettopp opplevd et ran når det gjelder allmenningens rett til fiskeressursene i nordlige farvatn. Kvoteranet kan det kalles, iverksatt av politikere under press fra kapitalsterke aktører.
Det er dessverre ikke det eneste ranet av naturressurser som kunne vært utnytta til gode for alle som bor i nord. Saken om Hurtigruten kan også karakteriseres som et ran, et slags «tjenesteran». Her har de kapitalsterke aktørene imidlertid klart seg godt på egen hånd, støttet opp av store statlige overføringer.
Fra politisk hold stilles det få spørsmål om dette, sjøl om det på mange måter inngår i den «ransbølgen» som skyller inn over kysten. Dersom det er tilstrekkelig politisk vilje til det går det vel an å stoppe dette, også når bølgene kommer fra Hurtigruten?
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her