Dette var tittelen på en bok Arne Eriksen skrev i 2003 som kom ut på Stallo Forlag. I denne boka tar Eriksen opp hvordan fiskerettigheter via stråmenn ble ranet fra Finnmarkskysten. I dag er det igjen store protester fra fiskeflåten langs kysten vår på grunn av manglende driftsgrunnlag til den konvensjonelle fiskeflåten.
Det som er sørgelig er at resterende av det nordnorske samfunnet ikke engasjerer seg nevneverdig i det som egentlig er bærebjelken i bosetningen, i særdeleshet for Finnmark. Etter fire måneder er de fleste fiskerne med konvensjonelle redskap ferdig med sin torskekvote, og landanleggene har stillstand på grunn av manglende tilgang på råstoff. I Mehamn står en av Norges nyeste og mest moderne filetfabrikker uten tilgang på råstoff, selv om havet utenfor bugner fisk.
Finnmarkskysten ligger nede med brukket rygg, og kysten er mer ille ute nå en kysten noen gang har har vært tidligere. I etterkrigstiden var alt som hadde med fiske å gjøre sesongbetont. I tillegg var den konvensjonelle flåten mye mer væravhengig for å drifte, i forhold til trålerne. Noe som kunne medføre lav inntekt til fiskerne, men som også i høyeste grad var ugunstig for fiskeindustriarbeiderne, med permitteringer store deler av årene.
Manglende skatteinngang medførte til en elendig kommuneøkonomi. I de fleste tilfellene var eierne av fiskebrukene etablert med sine hovedkontor i mer sentrale strøk av landet. Noe som medførte at inntjeningen som fiskebruket hadde ble skattet til eierens hjemstedkommune. Ordet fiskekvoter var ikke kommet i vokabularet.
Sentralmakta utarmer fiskerisamfunnene i Troms og Finnmark på lik linje som koloniherrene i sin tid utarmet koloniene
Findus ble den største fiskeribedriften i Norge, etablert i Hammerfest. Bedriften sysselsatte 1.300 arbeidere i toppåret 1967. En ny æra var skapt når det gjaldt stabile og helårige arbeidsplasser for fiskeindustrien. Moderne hekktrålere var lite værhindret, og Findus-trålerne leverte sin fangst etter avtalte fiskedøgn. Hver dag tok bedriften i mot to og tre trålfangster.
Findus fikk konsesjon på ni moderne hekktrålere, den siste levert i 1973. Feilslått fiskeripolitikk medførte overfiske, og strenge reguleringer også i trålflåten, og landindustrien ble redusert kraftig. Bedriften gikk nå med et underskudd på 15 millioner pr år. Findus-trålerne omstilte seg ikke for å fiske etter andre fiskeslag når det ble strenge reguleringer på uttak av torsk
Eierne bestemt seg for å selge. Det Røkke-eide selskapet Norway Seafoods viste interesse for å kjøpte anlegget og trålflåten. Da Kjel Inge Røkke fikk tilslaget fulgte det med hele 18 trålkonsesjoner. Røkke kontrollerte nå ti prosent av den norske trålflåten. En trålflåte som var gammel og umoderne.
Resultatet var at ferskfiskkonsesjonene ble omgjort til frysekonsesjoner og nye moderne frysetrålere ble bygd. Fisken ble nå levert på frysehotell, der den ute i verden som hadde billigst arbeidskraft ble vinner av fisken som en gang var beregnet for å opprette et stabilt lønnsnivå og sysselsetning for bosetningen langs kysten vår.
Brødrene Aarsæther var i sin tid landets største fiskerikonsern, og hadde syv ferskfisktrål konsesjoner. Konsesjoner som var gitt for å levere fisk til konsernets Finnmarks-bedrifter i råstoff fattige perioder. Hver tråler leverte jamt 2.000 kasser fisk hver uke til sin respektive anlegg (100 tonn). Noe som medførte til stabile helårige arbeidsplasser i industrien.
I 1988 gikk bedriften konkurs. Etter noen turbulente år så ble det Røkke som fikk hand om konsernet. Da Røkke overtok hadde hvert av anleggene i Finnmark sine respektive trålrederi, med leveringsplikt på fangsten.
Røkke fikk omdannet trålrederiene til et eget trålselskap. Ferskfiskkonsesjonene ble omgjort til frysekonsesjoner og nye frysetrålere ble bygd, fisken som var beregnet for sysselsetting for landanleggene i råstoffattige perioder ble levert på frysehotell og eksportert ubearbeidet til lavkostland.
Fiskeriminister Svein Ludvigsen omgjorde leveringsplikt til leveringstilbud, noe som medførte at Finnmark legalisert ble en stor eksportør av ubearbeidet fiskeråstoff fra trålflåten. Med et pennestrøk var 700 tonn fisk pr uke fra Aarsæther-trålerne borte. Fisk som skulle danne grunnlaget for en stabil sysselsetting langs kysten vår var nå historie. Konsesjonene var gitt for å supplere mangelen på jevn tilgang fra den konvensjonelle fiskeflåten.
Det kan ikke være for mye forlangt at fisken til sju ferskfisktrålkonsesjoner som er gitt for å sikre sysselsetting til en landsdel, blir tilbakeført når intensjonen med konsesjonen opphører. Om så ikke, så utarmer sentralmakta fiskerisamfunnene i Troms og Finnmark på lik linje som koloniherrene i sin tid utarmet koloniene.
Fra sentrale hold snakkes det om tiltak for å øke bosetningen i Finnmark. Et dødfødt prosjekt om ikke primærnæringen skal ha sin berettigelse. En trenger ikke være verken statsminister eller fiskeriminister for å forstå dette.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her