For en mann som har bikket midten av 30-årene og med ei vekt som ligger stabilt nord for 100 kilo, har jeg for lengst forstått viktigheten av å holde meg i aktivitet for å hindre ytterligere kroppslig forfall. Som en aktiv motstander av treningssenter, har jeg også tatt et standpunkt om å legge igjen kiloene mine i bakkene opp til Varden og Steinfjellet, fremfor på mølla sammen med fullt av andre mennesker. Frisk luft, fin natur, mindre folksomt, og ikke minst gratis trening har vært noen av insentivene for å klore meg opp de samme bratte bakkene uke etter uke, sommer som vinter. Siden jeg flyttet til Finnsnes i fjor sommer, vil jeg anslå at jeg har sittet og higet etter pusten i eller ved kvilebua på toppen av Varden over 200 ganger, og burde sånn sett ha høvelig grei peiling på hvor den befinner seg. Men det var ikke tilfelle da jeg tidligere denne uka opplevde den kanskje mest skremmende tur-opplevelsen jeg har hatt til dags dato.
Som vanlig starter turen min opp til Varden ved trykkbassenget, der jeg trer på meg broddene og tenner hodelykta. Været var litt typisk for november, med litt snø i lufta og en lett bris. Med så mange turer opp til den nøyaktig samme destinasjonen, føler jeg at jeg kunne gått ruta i blinde. Så feil kan man ta. Derfor var også utstyrslista sparsommelig for å si det mildt. I sekken var det ingen ekstra dunjakke, ingen vindsekk, ingen ekstra votter eller tørt skifte ullundertøy. Faktisk var det ingen sekk i det hele tatt. Jeg skulle jo tross alt bare opp til Varden, som jeg har vært hundrevis av ganger før.
Turen oppover bakkene bydde ikke på noen nevneverdige utfordringer annet enn en kort pissepause og et ytterligere stopp for å knyte skolissene. Men som jeg har erfart så mange ganger før, kan turen opp til Varden på vinterstid deles opp i en behagelig del, og en mer ubehagelig del. Opp til tregrensa er det største ubehaget forbeholdt å få igjen pusten. Etter dette partiet er det ikke rent sjeldent at ubehaget erstattes av sterk vind, piskende snø i ansiktet, og elendig sikt. Og det var dette jeg møtte på denne torsdags ettermiddagen. Men uansett hvor mørkt det har vært, og enn hvor mye stormkastene har tvunget meg til å krype på alle fire den siste biten til kvilebua, så har jeg alltid lyktes i å finne den lille oasen av ro og sikkerhet som skjermer meg fra infernoet som raser utenfor.
Det var derfor ikke engang i tankene mine at jeg skulle befinne meg i en panikkartet nødsituasjon bare ti minutter etter at jeg hadde mistet stia. Kanskje mistet jeg den akkurat her, drøye 100 meter unna målet, fordi alle andre hadde tatt til vettet og snudd her. Eller kanskje var det fordi den hadde føket igjen og vinden hadde erstattet den med store snøskavler. Selv om alle signalene var der, ofret jeg dem uansett ikke en tanke, og fortsatte videre. Bua er jo rett her borte, jeg vet jo det, tenkte jeg.
Etter at jeg hadde gått de drøye 100 meterne som jeg regnet med at jeg hadde igjen til bua, begynte jeg å undre meg — skal den ikke komme snart? Hodelykta gav meg toppen to til tre meters sikt, så jeg stilte den på maks bare for å oppdage at den kanskje gav meg en liten meter til. Vinden var nå blitt enda sterkere, og snøen pisket meg hardere og hardere i ansiktet mens jeg lyste etter flaggstanga, døra eller den mørke fasaden på den lille bua. Ingenting. Da jeg hadde gått det som føltes ut som dobbelt så langt som det jeg estimerte å være unna bua, måtte jeg stoppe opp for å ta en tenkepause. Har jeg gått forbi? Hvordan går det an, jeg må jo være nært nå? Fortsatt var jeg rolig til sinns, og tenkte klart mens jeg pønsket ut neste trekk. Jeg konstaterte at jeg måtte ha gått forbi hytta, og bestemte meg for å snu. Det var jo bare å følge sporene tilbake. Ikke før jeg hadde fullført tanken, ser jeg at sporene mine er fullstendig visket vekk. Jeg går noen meter i retningen jeg kom fra, men ser plutselig at det blir brattere. Hvordan kan det være så bratt her, tenkte jeg, jeg kom jo nettopp herfra?
Det er nå situasjonen begynner å gå fra pågangsmot og fandenivoldsk-stemning for å finne hytta, til å bli litt vel spennende etter min smak. Likevel er jeg fortsatt rolig, men mer skjerpet. Jeg merker at jeg begynner å gå fortere, og pulsen stiger i takt med vindkastene som river i meg. Jeg går et lengre stykke i retningen jeg mente å ha kommet fra, men møter til min store overraskelse en stor stein som jeg ikke dro kjensel på. Den snødekte og grå steinen ruvet over meg som et hus, og med ett grep den første panikken fast i meg. Uten et eneste holdepunkt annet enn en varde her, og noen steiner der, virket alt plutselig så fremmed. Hvorfor kjenner jeg meg ikke igjen? Og hvorfor i alle dager har jeg ikke gjort meg mer kjent med terrenget videre forbi kvilebua på mine godværsturer? Jeg var nemlig fortsatt sikker på at det var i dette området jeg befant meg, men jo mer jeg vandret, jo mer usikker ble jeg. Ofte har jeg hørt om turgåere som kommer ut for tåke og som ender opp med å gå i ring. Hvordan klarer de å gå i ring og ende opp nøyaktig der de startet, har jeg alltid tenkt. Nå fikk jeg selv smertelig erfare hvor lett det kan skje. Hadde bare vinden kunne løyet litt og snø-drefset kunne gitt seg, så hadde jeg kanskje klart å se lysene fra Finnsnes og visst hvilken retning jeg gikk i.
Det hadde fortsatt ikke slått meg å plukke opp telefonen fra lomma for å orientere meg. Kanskje var stoltheten for stor til det, men jo mer jeg kavet, snublet, og bannet i stormen på snaufjellet, jo lengre opp på panikk-stigen klatret jeg. Kledd i bare en ullnetting og en tynn vindjakke utenpå, begynte jeg nå også å fryse. Nå begynner det å bli alvor, tenkte jeg, og fisket opp telefonen. For alle drevne friluftsfolk som til nå har vurdert mine navigasjonsferdigheter og erfaring i fjellet, er det i øyeblikket de hører «Google Maps» og inntastingen «Finnsnes sentrum» i søkefeltet, at de forstår hvilket nivå jeg ligger på. «Kjør til høyre og ta hovedveien til venstre» får jeg beskjed om fra en hyggelig kvinnestemme. Bannskapen haglet som snøen som hadde begynt å pakke seg på både telefon, øyenbryn og skjelvende, iskalde fingre — som desperat forsøkte å navigere rundt på den klissvåte touchskjermen. Den blå prikken jeg intenst stirret på, viste at jeg var et sted på fjellet over Finnsnes. Nyttig informasjon, men det var jeg allerede smertelig klar over.
Uten å få respons fra den blå prikken i forhold til retningen jeg bevegde meg i, hadde jeg bedre sjans til å finne veien tilbake til sivilisasjonen ved hjelp av telefonens innebygde kalkulator, tenkte jeg. Stoltheten min var for lengst tatt av vinden da jeg slo nummeret til en kollega som er langt mer dreven på bruken av frilufts-hjelpemidler og navigasjon. Med skjelvende stemme åpnet jeg opp til han at jeg var kommet i den flaue situasjonen å gå meg vill...på Varden — og at jeg ikke hadde fått den forventede hjelpa jeg trengte av Google Maps. Det ble stille i den andre enden, men etter at han forstod at dette ikke var en dårlig spøk, kom han med tipset om å laste ned en frilufts-app med mer detaljert kartinformasjon, og som var rettet mot folk som befinner seg i fjellet til fots — ikke i bil.
På denne første av totalt tre samtaler til kollegaen min i løpet av oppholdet mitt på fjellet, var jeg fortsatt fast bestemt på at jeg skulle klare å finne veien ned igjen uten hjelp fra lavinehunder, Røde Kors, eller Sea-King. Når den nedlastede frilufts-appen krevde at jeg med blåfrosne fingre skulle taste inn e-postadresse og et åttesifret passord med spesialtegn og små og store bokstaver i snøstorm på fjellet, var jeg ikke like sikker lenger. Etter at brukeren omsider var laget ferdig, var jeg så stivfrossen og telefonen så nedsnødd at det nærmest ikke var poeng å bruke den lenger. Men på kartet kunne jeg i det minste skimte ei pil som viste retning, og i motsetning til Google Maps, bevegde prikken seg etter mine bevegelser. Håpet ble tent i meg.
Det tok imidlertid ikke lange tiden før tankene om å ringe 113 kom tilbake igjen. Retningen pila viste meg ledet meg nemlig rett mot ei bratt skråning som ikke kunne være den samme veien jeg hadde kommet opp. Jeg gikk meg fast og snudde gang på gang, og kjente for første gang en skikkelig redselsfølelse gripe tak i meg. Jeg var iskald og våt inn til beinet, og det var ikke ly å finne noen steder. Jeg slo nummeret til kollegaen min igjen og han hørte forskjellen i stemmen min fra forrige samtale. Jeg hadde resignert, løsningen han hadde kommet med hadde mislyktes, og neste skritt var å ringe nødnummeret for å hente meg ut av fjellet. Med munnen full av kebab, men med rolig og trygg røst ba han meg fortsette å prøve litt til før jeg ringte 113. Jeg begynte å tenke på om de ville klare å finne meg i mørket og stormen på fjellet, hvor lang tid det ville ta, om helikopteret ville være i stand til å lette, og hvilken tilstand jeg ville være i hvis de skulle finne meg. Samtidig tenkte jeg en helt annen tanke mens jeg vandret rundt i ring i mørket: hvor pinlig er det ikke å måtte bli hentet ned fra Varden — byfjellet der tusenvis av mennesker ferdes i året, og der både små barn og eldre spiser nisten sin mens de fornøyd skribler navnene sine inn i boka?
Det verste med tanken var at en redningsaksjon slett ikke ville holdes privat mellom meg og redningsfolkene i Røde Kors. Dette vil leses om på nett med push-varsler og blinkende rød skrift: «pågående redningsaksjon på Varden — mann (36) savnet». Og det ville stå i Folkebladet — avisa jeg selv jobber i! Er jeg heldig nok å overleve, ville jeg kanskje bli nødt til å skrive oppdatering på saken om meg selv påfølgende morgen. Jeg grøsset av tanken, mens jeg gjorde nok et forsøk på å følge den nedisede pila på telefonen som ledet meg ned en litt slakere bakke. Plutselig, ut av det blå, ser jeg et tre åpenbare seg foran meg. Så et til. Jeg hadde ikke sett et eneste tre i løpet av de siste 40 minuttene på fjellet, men nå ser jeg plutselig mange av dem. Da jeg også begynner å kjenne at vinden løyer, kan jeg skimte noen svake lys i det fjerne.
Jeg begynner å forstå at jeg ikke har beveget meg i retning Kistefjellet som jeg fryktet, og at lysene jeg ser minner om lysene på Gisundbrua. Jeg kjenner adrenalinet pumpe i kroppen, og begynner å løpe nedover bakken i den metertykke snøen. Ei sti! Fra å befinne meg i kanskje den mest sårbare og farlige situasjonen jeg har vært i, til to minutter senere å kunne løpe stia ned til bilen i vindstille og fint vintervær, var en merkelig følelse. Etter jeg hadde satt meg i bilen, fyrt opp varmen på maks, og skrapet isen ut av skjegget og øyenbrynene, ble jeg sittende å tenke. På hvor fort situasjonen endret seg fra å føle meg rolig, til å føle på en panikk jeg aldri har kjent på før, og der jeg fryktet for mitt liv. På hvor fort været kan skifte fra vanlig nordnorsk «sjitvær», til fullstendig white-out, med påfølgende tap av all retningssans. På hvor dårlig forberedt og utstyrt jeg var, og hvordan kombinasjonen vær, mørke og dårlige navigasjonsevner gjorde meg handlingslammet og resignert. Jeg tenkte også på hvor lett det er å tro at man ikke kan havne i farlige situasjoner på kjente trakter som man tror man kjenner inn og ut. Sist men ikke minst tenkte jeg på min egen vurdering av situasjonen der oppe på fjellet. At det ville være flaut å bli hentet ned av redningstjenesten når det senere skulle vise seg at jeg befant meg snaue 50 meter unna kvilebua hele tiden. Det ville vel kanskje være mer flaut å dø 50 meter unna kvilebua.
Brått rives jeg ut av tankene mine når samboeren min, uvitende om dramaet som nettopp har utspilt seg på fjellet, ringer for å informere om at hun har dratt hjemmefra og muligens har glemt å slå av plata på komfyren der maten min har stått til varming siden jeg dro på tur. Jeg fikk fort i meg varmen da.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her