Europa står foran en flyktningkatastrofe som vesten ikke har sett tidligere. Etter seks dager har nærmere en million flyktet fra Ukraina. Nå begynner russiske styrker å bombe sivilbefolkningen i Ukrainas millionbyer. Det er ikke tvil, kvinner og barn som ikke er kampdyktig rømmer landet. Unge menn og familiefedre mellom 18 og 60 år er tilbake for å slåss mot en motmakt som er større enn stor. Med gru kan vi tenke på at store deler av Ukrainas mannlige innbyggere vil sette livet til i kampene.
Ukraina har i underkant av 45 millioner innbyggere, to tredjedeler er kvinner og barn, med andre ord, potensielle flyktninger. KrFs leder Bollestad sier at Norge må ta i mot 20.000 flyktninger, det kan lett bli 40.000. Da blir spørsmålet, er Norge som verdens rikeste og beste land å bo i, i stand til å handtere en slik krise. Med 20.000 flyktninger blir det cirka 60 flyktninger per kommune, med 40.000 blir det dobbelt så mange.
Tusenkroner-spørsmålet blir hvordan kan hver enkelt kommune i Norge fra denne dag begynner å forberede seg på en humanitær katastrofe. Ukraina er et av Europas kornkammer, det er også Russland. Hva kan vi forvente av matleveranser fra to stater som blir utarmet av krig? Vi må forvente stor prisøkning på strøm. Drivstoffprisene har allerede skutt i været, og en forventer at prisene ytterlig vil ekspandere. Norge produserer mellom 40 og 50 prosent av landbruksproduktene vi har bruk for, resten importeres. Det er stor fare for at vi havner tilbake til tiden først på femtitallet da familien brukte 50 prosent av lønna til mat.
Men det samme gamle gjentar seg, det er ingen som har spredt så mye mørke som de som har sett lyset.
Hvordan kan vi, hver enkelt kommune, begynne å forberede oss til å motta flyktninger? Hvordan kan Senja kommune få tillatelse til å frigi ressurser og ressurspersoner? I åtte år har det sittet tre personer innesperret i Finnsnes kirke. Flyktninger fra Sir Lanka som ikke får visum. I UDI sitter det noen damer som i mange år har ridd kjepphester i denne saken. Saksbehandleren har ridd kjepphester så lenge at de må være sår både hær og der. Når det gjelder menneskeverd og menneskerettigheter så må klossen som ligger mellom ørene på saksbehandleren være mere fliset som den klossen som ligger mellom ørene på den russiske presidenten.
Hele det geistlige Norge har sendt henvendelser til norske myndigheter om at familien må få oppholdstillatelse, om ikke annet så på humanitært grunnlag. Gamle Lenvik kommunestyre har bedt om det samme. Nye Senja kommune med ordfører har engasjert seg i saken, og sist men ikke minst, menigheten i Senja kommune. Før siste stortingsvalg var det flere stortingskandidater å besøkte asylantene i kirken, med fagre løfter om at bare de fikk en plass på stortinget så skulle saken frem i lyset. Men det samme gamle gjentar seg, det er ingen som har spredt så mye mørke som de som har sett lyset.
Familien Collin er en ressurs, og har vært en ressurs, for kommunen i alle år de har vært innesperret i en kirkekjeller. Dilani er aktiv i kirkens ungdomsarbeid, hun styrer lydanlegget under gudstjenester og under andre kirkelige handlinger. Foreldrene er primus motor for Kefé pluss, der kommunens vanskeligstilte kan bli servert middag to ganger i uken, samt at det deles ut matpakker til trengende.
Hva om familien Collin fikk asyl? Fikk en liten leilighet og en lønn som de kunne leve av og deres ressurser kunne rettes mot en forventet flyktningestrøm? Lokalene til Kafé pluss er ikke i bruk alle ukedagene, og Finnsnes kirke er stor og har mange rom. Vi vet at flyktningene er barn og mødre fra samme krigsherjede land. Flyktningene er mennesker som har behov for å søke trøst og støtte hos hverandre, og hva er da mere naturlig en å bruke kirken og kirkens/menighetens resurser?