Muntre smil i tøffe tider — og nordnorsk galgenhumor

Vi lever, tross alt. La oss nå bare slå det fast, sånn aller først. Selv om det er tøffe tider, har vi kommet oss gjennom både korona (mer eller mindre) og det som nesten verre er. Influensaen herjer, det er så. En lang vinter puster allerede sitt kalde gufs i nakken vår. Saldoen på sparekontoen har skrumpet inn til noe man må lokalisere med lupe. Ja, alt er blitt så dyrt, ikke minst matvarene, at vi vurderer å gnage på egne knoker.

Og rentene? De stiger til værs som heliumballonger, og bidrar slett ikke til sinnets munterhet, hvis man da skulle være belånet til langt oppå hustaket. Eller som min gode venn Trond, for øvrig mannen bak illustrasjonen her, en gang sa det: «Skal æ låne nokka meir no, må æ sette ei antenna oppå loddpipa!»

Og i samme åndedrag vil jeg sitere en kar jeg traff i Harstad her om dagen, som uttalte følgende gjennom et heller skjevt smil: «Det einaste æ har nok av, e lite penga!»

Men er det ikke nettopp da — altså her og nå — at vår fantastiske redningsplanke stiger opp fra askedungen? Ja, ikke sant, det kjærkomne tauet vi griper tak i når vi skal hale oss opp fra mørkets klamme dyp. I hvert fall metaforisk.

Hva jeg snakker om? Humor! Ikke minst den nordnorske utgaven — fresk, direkte og uhøytidelig som den jo er og alltid har vært. Min personlige mening er at den beste humoren blir født i sorg, armod og fortvilelse, eller noe som grenser til lignende opplevelser og sinnsstemninger.

Hvis livet selv var et bjørketre, og menneskene dets stamme, ville galgenhumoren utgjort den tykkeste greina. Galgenhumoren er nemlig den vi tyr til når alt er som svartest. Du vet, når vi ikke ser lys i tunnelen – og når vi endelig gjør det, så forlenges den! Min favoritthistorie i avdelinga for galgenhumor handler om han som ble dømt for en forbrytelse og skulle skytes. Like før utførelsen ble han spurt om han hadde et siste ønske. «Ja..., kan æ få en skuddsikker vest ...?»

Overdrivelser er vi heller ikke fremmede for, vi som bor her i innkjørselen til Nordpolen, hvor mer selvhøytidelige og tilknappede individer ikke trives så godt. I den forbindelse kan det nevnes at det hadde kommet ei sjuka til bygda, og den hadde vært av den mer seige sorten. Ei gammel kjerring i det lille fiskeværet valgte å avrunde beskrivelser av sykdomskurven med følgende utsagn: «Den herja så hardt at tel slutt så va æ aleina igjen i heile fjorden ...!»

Så kom ikke her å si at vi er i beit for en kommentar, og det til alle anledninger. Ikke minst blant være medisinske helter: «Æ har gode nyheite tel dæ», kunne en lege meddele sin pasient, «du kjæm tel å få en sykdom oppkalt etter dæ!»

Og sånn kan det egentlig fortsette — gjennom pinsler av både økonomisk og helsemessig art, og alle andre varianter. Arthur Arntzen, for eksempel, han sa at det som har holdt liv i oss nordlendinger opp gjennom årene, er humor og ei sterk gudstru. Det er vanskelig å være uenig i det. Vi kan be om bedre helse, mindre krig i verden — og at de som startet en selvbetjent bensinstasjon på Buktamoen, og dermed holder drivstoffprisene på et menneskelig nivå på hele innlandet, også starter opp en stasjon på Finnsnes! Uten at jeg vet om Vår Herre beskjeftiger seg med petroleumsindustrien på noen slags måte. Kan hende får han nok mas om strømpriser gjennom inntrengende aftenbønner fra hus og hytte.

Uansett vil jeg påstå at humoren er den beste medisin når livet føles hardt – når motbakkene blir mange og bratte, og vi får mer av det vi allerede har for mye av. Da kan vi hente fram en liten munterhet fra minnet, og gjerne dele den med andre. Det er da humoren fungerer best.

Så la oss avslutte med et virkelig vakkert utsagn — min favorittreplikk gjennom alle tider, signert André Bjerke: «Du spør meg hva jeg ler av, lille venn? Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.»

God helg!

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her