Et tilsvar til professor Ekeli og førsteamanuensis Gamlund sitt innlegg i Aftenposten 21.07.17.
Filosofene fra Universitetene i Stavanger og Bergen synes å være lite i tvil om at det er disse uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere som med sin valgdeltakelse ødelegger vårt flotte demokrati. Men kanskje burde filosofene heller skyte oppover i systemet, i stedet for nedover. Det er de som er valgt som setter spor etter seg. Det er statsminister og statsråder, ansatte statsledere og en hær av eksperter. En ekspert er en som vet mye om lite, og lite om mye. Det bidrar mye til løsninger med konsekvenser som folk med bredere kunnskapsfelt og erfaringer ville ha sett.
La oss se litt oppover. For litt mer enn åtte år siden var dagens kommunalminister leder for Høyres programkomite for Stortingsvalget 2009. På et debattmøte i Tromsø for programmet ikke bare kritiserte han Lov om niårig grunnskole, men raljerte over hvor dårlig den var. Som gammel skolemann visste jeg at denne loven var den første grunnskoleloven som ga likhet mellom barn på land og i by, med likt undervisningstimetall og fag. Jeg kunne ikke la være kritisere raljeringen i sterke ordelag.
I dag er han kommunalminister og har gjort store anstrengelser for å få folket til å flytte fra land til by. Det innebærer å legge distriktene øde. Hans innsats har gitt noen frukter. Men mange har forstått at sentraliseringen i et område med store avstander, manglene kommunikasjonsmidler som buss, trikk og tog, påfølgende sentralisering av post- og banktjeneste, butikker og andre private tjenesteytere, tjenestemenn både offentlige og private som mangler nærhet og dermed også mangler den lokalkunnskap som er så viktig for et hvert samfunn, både for enkeltmennesker og for de som skal legge til rette for vekst og utvikling.
Dette innebærer at mange naturlige møteplasser som butikk, postkontor og bank forsvinner, og skaper flere ensomme mennesker. Det blir kort sagt vanskeligere å bo i distriktene. Sentraliseringen er også ødeleggende for nærdemokratiet. Den styringen en mindre, men enhetlige kommunen hadde, blir overtatt av et flertall utenfor kommunen. Det vil merkes både ved etablering av nye tiltak og ved avvikling av tiltak grunnet dårlig økonomi. I motsetning til kommunalministeren har jeg i 13 år opplevd en slik nyorganisering.
Ministeren har heller ikke forstått den betydning offentlige og private tjenestemenn med sin kompetanse og status alltid har hatt og fortsatt vil ha for kultur og utvikling i samfunnet. Ungdomslag, idrettslag, bibliotek, sangkor, musikkorps, foreninger av ulike slag og ulike kulturtiltak, men også for ulike næringstiltak. Ved å lese kommunenes historie finner man dette bekreftet. Sentraliseringene til ministeren rydder nå disse bort fra de små samfunnene, slik at flest mulig flytter til byen der rommet for å være menneske og familie blir mer begrenset fra farge på huset til deltakelse i samfunnsaktiviteter.
Heller ikke den gamle lensmannsordningen får være i fred. Den nye politidirektøren varslet dette ved sin tiltredelseserklæring. «Nå skal lokalkunnskap erstattes med ekspertise.» Litt rart når vi vet at lokal kunnskap har vist seg avgjørende for løsning av ulike små og store katastrofer. Det var sagt høyt og klart blant annet ved oppsummeringen av flomkatastrofer og skogbranner på Vestlandet og i Nord-Trøndelag. Så lenge tjenesten har vart, har lensmannstjenesten vist seg å være et godt redskap både til å kunne varsle og gripe inn der det var fare for uheldig utvikling, og for rask tilstedeværelse under uhell og katastrofer. Distrikts-Norge er sterkt uenig i det den sittende regjering her har utført.
Venstre har sørget for økte drivstoffutgifter for å få folk i byene til å bruke offentlige transportmidler i stedet for privatbil. Venstre har tydeligvis ikke kunnskap om at dette rammer distriktene mest som ikke kan erstatte privatbilen med buss, trikk og tog. Har vi bruk for Venstre som støtte for ei regjering? Det samme gjelder KrF, som fullstendig godtar at regjeringen de støtter har en familiepolitikk som har som viktigste mål å få foreldre raskest mulig tilbake til arbeid utenfor heimen. De setter tydelig sin lit til at barnevernet skal ta ansvar for det som går galt. Et barnevern som ikke faglig er kvalifisert for en slik oppgave. Det hører med til bildet at gjennom siste pensjonsreform ble besteforeldrene lokket og presset økonomisk til å stå i jobb så lenge de klarer å tygge ferdigmaten som blir levert på døra.
Vi trenger ikke et samfunn med mål om større frihet og rikdom til de få. Vi trenger et samfunn der hele samfunnet, lite eller stort, får nyte godt av de verdier som blir skapt. Et samfunn der ingen er ukjent og så mange som mulig kan få føle gleden av å føle seg nyttig ved sin egen innsats. Det burde være enkelt å få det til, når ressursene som gjør Norge så rikt, finnes i hele distrikts-Norge. Men sittende regjering har ikke greid det. Det er de som ikke burde få stille til valg.