BRØSTADBOTN: Opprinnelig kommer han fra Sønderjylland i Danmark, og hadde Kristian vært født seksti år tidligere, hadde det hett Nordschleswig, for da var området tysk. For den som ankom Dyrøy som tilflytter denne junien, måtte Midt-Troms fortone seg som et sted hvor det aldri var natt og temperaturen sjelden under tyve grader — med unntak av de to første ukene. Akkurat i Brøstadbotn er det geologisk mye som i Danmark, en dynge sedimenter skubbet opp av isen, skjønt grunnfjellet er aldri langt unna, tenker Kristian. Han er glad i gå i skogen og på fjellet og har allerede blitt en flittig turgåer på både øy og fastland.
— Inntrykkene har stått i kø. Tid til å kjede meg har jeg ikke hatt, men jeg har alltid vært flink til å fylle ut min overskuddstid, i den grad jeg har hatt noen. Floraen er overraskende ”dansk” sammenlignet med Tromsø. Her er det rene jungelen der jeg på Tromsøya var blitt vant til å ta snarveier i det meste av underskog.
Turskoene er sjelden langt unna for en som ikke har sertifikat. Bortsett fra Tsjekkoslovakia er Nord-Norge eneste stedet han har sett fjell.
— Jeg prøver energisk å bli lommekjent i en radius av en halv mil, og har funnet en del godt turterreng i nabolaget. Ved å koble meg på det aktive turlaget blir jeg skysset rundt i kommunen til steder det ikke er realistisk for meg å komme for egen maskin. Det er flott å bo nede i fjæra, hvilket jeg aldri før har gjort. Alt i alt er det som om naturen har kommet litt tettere innpå, selv om jeg ennå ikke har sett elg. Ellers var det først etter at jeg besøkte Tromsø for første gang på en måned at det gikk opp for meg hvor stille her er, og nå kan jeg nyte det fullt ut også!
Bare en øy i havet
Det meste av sitt danske liv tilbragte han i og rundt Aarhus. Der kom han i arbeid på Hovedbiblioteket, og etter en stund ble studiene penset inn på bibliotekaryrket.
— Andre året i Ålborg hadde vi en utvekslingsstudent fra Tromsø. For første gang fant jeg ut at det var noe mer enn bare en gjennomsnittlig øy i havet hvor Tirpitz tilfeldigvis lå da den kantret. Eventyrlysten våknet, for jeg har alltid hatt en dragning mot nord. En stund overveide jeg å tilbringe en periode på Færøyene eller Grønland, og jeg besluttet meg for å ta femte semester av bacheloren i Tromsø.
Kristian liker å være forberedt, derfor lånte han like godt alle tre bindene av Nordnorsk Kulturhistorie ned fra Tromsø. De ble riktignok ikke lest fra perm til perm.
— Det første året på Tromsøya var jeg en integrert del av det internasjonale miljøet. Der delte vi opplevelsen av å være kastet inn i det samme store forunderlige fremmede, men gjennom den tidligere utvekslingsstudenten fikk jeg også noen norske bekjente ganske kjapt.
Det som var ment å være ett semester, ble til to og til enda flere. Studiene fremover tok nye fasonger. I Danmark var han blitt overbevist av sin religionslærer at idéhistorie var et spennende studie. Det kunne ha vært praktisk anvendt tverrfaglig viten, selv om det i realiteten er filosofihistorie på litt annet vis. Postmodernismen var det helt store på starten av 90-tallet. Et tiår senere og studier avbrutt av arbeid var det nå dokumentasjonsvitenskapen som overtok.
— I det andre semesteret i Tromsø, på bachelorens sjette, programmerte jeg en prototype på et interaktivt digitalt historisk atlas med napoleonskrigene som eksempel. Prosjektet var grunn nok til å bygge en master på biblioteksbacheloren, men med mine begrensede evner som programmør måtte det bli et tverrfaglig prosjekt. Da strander det oftest på finansieringen. Ikke før var jeg ferdig med masteren, begynte jeg også å lese historie — jeg hadde vært mye innom historieteori, og våget endelig å gjøre denne kjære hobbyen til et studium.
Til slutt ble det to mastergrader: Én i dokumentasjonsvitenskap, én i historie. Og Kristian ble i Tromsø. Det var her nord han ville være.
— Riktignok hadde jeg sagt mange ganger at skulle jeg emigrere, måtte det bli til Norge, men planlagt var det likevel ikke. Jeg kan ramse opp mye utover fjell som tiltaler meg med Nord-Norge, men en grunn som er mer enn tilstrekkelig, er at jeg følte det som om jeg var kommet hjem.
Norgeskart
Studiene tok slutt, og dermed var det i første omgang jobbsøking. Kristian kom over en ledig biblioteksjefstilling i en liten kommune litt lengre sør i fylket, også den med øy i navnet.
— Før jeg så annonsen, hadde jeg intet hørt om Dyrøy. Det første jeg gjorde, var å sjekke ut stedet på Norgeskart.no.
— Kanskje det høres uvanlig ut å gå direkte fra studier til en sjefsstilling i det man har utdannelse innenfor. Det logiske er jo å bygge opp erfaring i en underordnet stilling, det finnes en del slike, men de er vanskelig å få. Det syntes umulig å bli tilsatt som bibliotekassistent noe sted i nord. Kanskje det er mulig i Oslo, men det har jeg ikke et øyeblikk vurdert. Jeg ønsket å være på Tromsøya, eller i det minste i Troms, for Finnmark er for flatt, Nordland for langt sør.
Kristian trives i Dyrøy, og han trives igjen med å være utenfor det urbane miljøet.
— Der er fordeler ved å jobbe i små organisasjoner, og oftest har jeg syntes at fordelene ved stordrift er overvurderte. Jeg har arbeidet for firmaer som hadde flere ansatte enn det er innbyggere her i kommunen, og da sliter man alltid med kommunikasjonen. I biblioteket er det en fordel at det er forsvinnende lite av arbeidsgangen jeg må instruere andre i, siden jeg må gjøre det meste selv! Et særlig forhold for folkebiblioteket i Dyrøy er den ideelle plasseringen i Nordavindshagen.
Som nytilsatt kan læringskurven være bratt. Kristian fikk hospitere på Lenvik folkebibliotek i tre dager før han overtok helt i Dyrøy.
— Hovedutfordringene videre må være å prøve å bli en ekspert i absolutt alle av bibliotekets arbeidsoppgaver. Det er jo umulig, men jeg må forsøke å bli tilstrekkelig i det meste, og deretter gjøre noe ekstra innenfor de områdene jeg har særlige forutsetninger. Min økonomiske situasjon på Tromsøya gjorde at jeg selv var avhengig av bibliotek i mine studier, og jeg håper det perspektivet kan komme noen lånere til gode. Jeg bodde mest i utkanten av Tromsø, og det eneste ”bytilbudet” jeg virkelig benyttet meg av, var Universitetet — og dets bibliotek.
Én lidenskap har han med seg uansett hvor han er.
— Jeg håper å få til en sjakklubb, eller kanskje bredere: en brettspillsforening. Førstkommende onsdag har vi første samling.
Språkvansker finnes det relativt få av. Som de fleste andre dansker i Norge vet også Kristian at ingen med dansk som morsmål blir gode i norsk, og i hvert fall ikke av å lese et bokmål som igjen er basert på dansk.
— Da er det bare å håpe at alle i Dyrøy lærer å skjønne ”dorsk”!
