HJEMGJELD ER klassisk krim, dog ikke uten overraskelser.
TITTELEN KAN VIRKE kryptisk: «Hjemgjeld» er betegnelsen på et selvforskyldt tap eller skade, og i dansk-norsk lovspråk finner man ordet i uttrykket «å ta skade for hjemgjeld» - å selv måtte bære følgene av den handlingen som har voldt deg skade. Samtidig har ordet lydmessig gjenklang av «hjemsøkt», og med tanke på hvordan hovedpersonen William, tidligere frilansjournalist, nå hundelufter, innhentes og martres av fortiden, er romantittelen treffende.
LESEREN SLIPPES LØS midt i en dramatisk skuddveksling i Oslo. Her starter handlingen både for oss og William, og begge tas vi med nordover til Senja. Alene er vi ikke. Vi har følge av den pakistanske familien Bahra, på vei opp kysten i yachten «Afrodite», vi møter redaktøren og forleggeren Maria, og familien Iversen, sistnevnte fastboende på Senja. Allerede etter et par-tre kapitler vet vi at samtlige er på kollisjonskurs.
DET SKAL IKKE røpes for mye fra handlingen. William Blix, opprinnelig fra Nord-Norge, har forlatt landsdelen og lever et anonymt liv i hovedstaden. Han bærer savnet etter forloveden som forsvant på mystisk vis, og da fortiden innhenter han, tvinges han tilbake mot nord, til Bøvær på Senja, hvor det allerede har skjedd to uoppklarte dødsfall. Det blir flere. Det er uforløst spenning fra første side, cliffhangere mellom kapitlene og en struktur som gjør det lett å forholde seg til de to-tre handlingslinjene i historien. Stilen er genretro uten å bli stereotyp, gestaltene gjenkjennelige uten å bli éndimensjonale, og mye av uhyggen henter nettopp næring fra den realismen som hele tiden beholdes i handlingen. Fortellerstilen er dog ikke uten krumspring, ikke minst når hvem etter hvert avløses av hvorfor og til sist også av hvordan: Trælvik gjør noe som ikke skjer ofte i dagens krim: Han henter frem det klassiske «låste rom»-mysteriet, en riktig godbit for alle som har fortapt seg i John Dickson Carr/Carter Dicksons klassiske romaner. Løsningen på dét mysteriet er ikke bare snedig, men også akkurat så bisarr at den tilfører historien et frydefullt grøss.
OM TRÆLVIK OPERER innenfor en velkjent genre, utspiller handlingen seg likevel både i et miljø og i et landskap som sjelden gjøres til åsted - bokstavelig talt. Stedsnavn og beskrivelser er autentiske ned til detaljnivå og vil utvilsomt fenge lesere på disse breddegradene. Er det da først og fremst i Nord-Norge Hjemgjeld vil vekke gjenklang? Kanskje. Det er hverken midnattsol eller polarnatt i Trælviks krim, men septemberlys og forrevet berglandskap som skaper ramme rundt dramatikken. Men en leser som er fremmed for subarktiske strøk vil utvilsomt falle for det som gjerne oppfattes som eksotisk - slik én av personene i romanen også gjør.
DEN SOM VOKSTE opp med André Bjerke og John Dickson Carr, utvikler gjerne en forståelse av at krim gjør seg best på riksmål. Det er ikke ofte det kommer krim med handling lagt til Senja, og det er som kjent lettere å påberope seg fiksjonalitet når det er hovedstaden eller engelsk herregårdsatmosfære som beskrives. Midsomer murders sluppet løs i hverdagen, med eim av tjærebredte kaistopler og septemberstormen i anmarsj.
DET BLIR KRIM under slike forhold - lesverdig også.
