IDA LØVHEIM fra Målselv og Johan Aarstein fra Lofoten serverte Dylan på nordnorsk på Kråkeslottfestivalen fredag kveld. De tegnet sterke bilder, behagelige stemninger og harmonier. To konserter som huskes lenge.

JOHAN AARSTEIN og Ida Løvheim blir aldri en kopi av Bob Dylan, og gjennom konserten blir de aldri en kopi av seg selv. Med varme og ydmykhet behandler de sitt publikum med samme ømhet som Dylan sine sanger. Det er likevel ikke Dylan sine sanger. Det er Dylan sine melodier, sine utgangspunkt, men dette er Aarstein sine tekster. Han innrømmer gjerne at dette ikke er oversettelser, men nye versjoner. Aarstein beskriver bildene han får hos Dylan og gir beskrivende bilder som gir oss nye bilder bak lukkede og åpne øyne.

LØVHEIM OG AARSTEIN klinger så fint ilag, bygger harmonier som bærer melodiene framover drevet av Aartseins gitar. To vakre stemmer som med smidig dynamikk bytter på å synge på en måte som skaper følelser og får fram budskapene. Stemmene skilles og føres sammen, ikke for mye ikke for lite. Dette kunne fort blitt kjedelig, men de har gjort de riktige valgene og skaper de nødvendige spenningene og kontrastene. Kroppene er med i alt de gjør. Gleden av å stå foran et publikum kommer til syne i hvordan de selv er så hundre prosent med i musikken.

DERES STERKESTE kort  er tekstformidlingen. Med sjelfulle stemmer gir de liv til Aartein sin Dylan. Det å annonsere Tangled up in Blue skapte forventninger. En så tydelig gjenkjennbar sang klarer de to å gjøre til sin egen. De to drar hverandre framover gjennom sangen og det er vanskelig å sitte i ro. Her bruker de nesten hele sitt spekter av stemmer og viser hvilke dyktige vokalister de er. Ida Løvheim lar seg flyte gjennom låtene med et naturlig og varmt smil. Johan Aarstein med sin elegante fortellerstemme gir korte innblikk i Dylans historie og utvikling. Med en avslappet stil skaper han en behagelig kontakt med publikum med snerten humor.

DEN GODE kjemien som smelter disse to sammen, den gode kjemien med sitt publikum, sterk tekstformidling, adekvate rim, fra behagelig vakkert til ubehagelig vakkert, musikaliteten og det at det aldri et øyeblikk var kjedelig, og sist men ikke minst: Hadde ikke Aarstein snakket om Dylan mellom nesten hver låt, så hadde jeg glemt Dylan etter andre låt. Dette var en god opplevelse fra to som har skapt et format de behersker til fulle.

Anmeldt av: Rune Ottarsen