VED ÅRTUSENSKIFTET var vi skeptiske til Star Wars 1, 2 og 3. I fjor var alle skeptiske til «Star Wars: The Force Awakens», og i år har kanskje skepsisen vært større enn noen gang når Disney lanserte sidehistorien til Star Wars-sagaen med «Rogue One». Men slapp av – dette er verdt kinoturen.

VI BEFINNER oss fortsatt «for lenge siden i en galakse langt, langt borte». Nærmere bestemt like før hendelsene i «Star Wars: A New Hope» fra 1977.

HER ER det gitt lite tid til jediene, som nærmest er utryddet, men heller motstandsbevegelsen som frykter planene til imperiets dødsstjerne.

VI FØLGER Jyn Erso (Felicity Jones), som blir med motstandsbevegelsen for å avdekke plantegningene til dødsstjernen. Tegningene er helt essensielle for de gode om de i det hele tatt skal ha en sjanse mot Darth Vader og hans armé.

DET ER vanskelig å ikke la seg rive med i denne generasjons Star Wars-filmer. «The Force Awakens» innfridde som bare det, og «Rogue One» følger dens fotspor uten at den lener seg altfor mye på dens unike kvaliteter. Her er det nemlig action fra ende til annen.

Folkebladet-TV: Se filmtraileren her

VI BLIR presentert for en rekke karakterer, som sendes ut på et selvmordsoppdrag for å redde galaksen. Problemet er at man ikke blir så godt kjent med alle i gruppa, og her ligger dessverre mye av potensialet i filmen.

NOK EN GANG blir blant annet Forest Whitaker ikke tatt seriøst nok og forsvinner ganske raskt ut av filmen. Derimot imponerer filmens store skurk, Orson Krennic (Ben Mendelsohn), med sin stahet og brennende ønske om å klatre på rangstigen i imperiets rekker.

FILMEN HAR allerede blitt tatt godt imot av både fans og kritikere over hele verden. Og jeg er ikke i tvil om at også vi her hjemme kommer til å ønske «Rogue One» velkommen som en verdig film i Star Wars-samlinga. Den er dog ikke like god som «The Force Awakens» eller klassikerne «A New Hope» og «The Empire Strikes Back», men milevis foran forsøket på de tre filmene som kom ved millenniumsskifte.

STARTEN KAN kanskje virke litt treig, og man kunne kanskje unngått et par klisjeer i det regissøren forsøker å skape avvæpningshumor, men dette gjør filmens klimaks og avslutning opp for. Filmens siste førti minutt er nervepirrende og lapper til slutt sammen «Rogue One» med «A New Hope».

TIL Å VÆRE et tilskudd i Skywalker-sagaen er dette på mange måter en døråpner for flere historier tilknyttet filmuniverset omtrent alle har et forhold til. Og etter å ha sett «Rogue One» ønsker vi bare mer!

Anmeldt av Kent-Einar Myreng