DET ER SELVE
drivkraften hos enhver visekunstner som formuleres i åpningslinjene i Tonje Unstads ”Kvite løgne”, albumets kanskje mest velformulerte låt. Men det programmessige ”hør min sang”-mantraet som har eksistert like lenge som visekunsten, er nå blitt pervertert: ”Trur du noen vil se mæ kle a mæ / æ kan si æ e stolt over å ha født barn, av å være litt feit / æ kan klage på kroppspress og kvinneideala /æ kan si at æ synes det heile e frøktelig leit. (...) Det e showbiz det her / det e kvær en gjøgler for sæ sjøl”, synger Unstad i refrenget og bruker kunstnerens beste våpen i sin samfunns- og mediakritikk: humoren.
TEKSTEN ER vittig, dermed blir den heller ikke moraliserende og desto mer virkningsfull. Men implisitt rommer den like mye refleksjon over kunstnerens egen rolle og over samfunnsansvaret som følger med valget av å være en offentlig stemme. Presset går begge veier: Som kvinnelig visesanger er du underlagt helt andre definisjoner enn dine mannlige kolleger, og maktstrukturen i språket bekreftes hver gang en sikkert velmenende journalist ubetenksomt nok henviser til ei Harstad- eller Tromsø-jenta som har gitt ut et album.
ET TRØORGEL i moll slår an takt og tone i ”Alle mine demona”, Den fremstår kanskje nedstemt, men handler likevel om å synge ”lystige tona for alle mine demona”. Den vare stemningsbeskrivelsen i ”Gjøken” står i sterk kontrast til de to åpningslåtene, men selv på sitt mest mørke blir det aldri dystert: Unstad beskriver realistisk uten å bli kynisk, lavmælt, men samtidig energisk.
METAFOREN ”Måsen i sildenota” kunne like gjerne ha vært et pedagogisk barnerim. Her er også svenske Stefan Sundström med på vokal og gir låten en ekstra snert. Tittellåten ”Svermere” er albumets mest arrangerte, og viser igjen dobbeltheten med ”kom kom sol / skin for mæ i kveld / æ har sett mæ så tydelig /og det føles så feil.” ”En av disse dagan” er albumets lune avslutning, og med knappe halvtimen spilletid er Svermere en litt uvanlig kompakt utgivelse. Du er dristig når du synger om bransjens dobbelmoral, men du er enda modigere når du lar tittelen ”En kjærlighetssang” stå på platecoveret og våger å fortelle verdens eldste historie uten at det blir banalt. Som sisteverset forklarer: ”Men sangen den e nu min egen / det gjenstår kun et kort refreng.”