SENJAHOPEN har eksistert siden 2007, året etter ble første singel, ”Yttersia”, gitt ut, mens første albumutgivelse kom i 2010. Som live-band har de opparbeidet seg et velfortjent rykte som tettspilt ensemble med røtter i både rock og viserock.
SENJAHOPEN
er best når de spiller uten sordin, selv om albumets siste låt, ”En Målselvsang”, er blitt en varm og vemodig erindringsballade. Den danner en sympatisk motvekt til den macho-ironiske ”Æ tar det som en mann”, som sparker i gang den tolv spor lange CD-en. Sandnes’ mørke vokal kler det fyldige lydbildet, og på Himmel og hav leverer kvartetten en fargerikt skildret hverdagsrealisme.
DET ER samtidig noe befriende usentimentalt over Senjahopens tekster, selv om det kan være hjerteskjærende historier som fortelles. På ”1985” er det de enkle, men betydningsfulle beskrivelsene som formidler tapet av en far, og særlig på tittellåten ”Himmel og hav” demonstrerer låtskriver Sandnes evnen til å skildre i nye språkbilder: ”Sommarn ekje lang, men han e jo brei når han kjæm her oppi nord”, og: ”Her oppe jobbe sola turnus, ho går fire måna på og åtte av”. Har du valgt stedsnavnet ”Senjahopen” som bandnavn, har du også gjort et bevisst valg av hvilke assosiasjoner du ønsker å vekke. Det er dristig — og oppfinnsomt — å la Neiden i Finnmark rime på (Iron) Maiden.
DET ER galgenhumor over morgenstemningen i ”Etter stormen”, der uværets raseringer beskrives i vittige ordelag i kontrast til den lune familiefremstillingen i sisteverset, der fortelleren vekker ungene i huset: ”Dem vil sikkert være med på skattejakt / etter klesklipe, klesvask og snor”. Og en låt det er umulig å ikke falle for, er ”Kjære Jenny”: Her er det et klassisk sagn som gjenfortelles, om han som ror ut og møter draugen, men blir frelst av henne som venter hjemme. Historien er velkjent, men låten er ny, og — tja, det låter utrolig tøft.
MEN ENDA viktigere: Nettopp låten ”Kjære Jenny” demonstrerer et godt poeng: Selv med bakgrunn i den historien som her formidles, skriver Senjahopen/Sandnes sine tekster uten å mytologisere, uten å gjøre noe krampaktig forsøk på å tilstrebe seg en identitet.
SENJAHOPEN har identitet — i rikelig monn. Kombinert med de tekstene de har, er det en verdifull kvalitet, uansett musikksjanger.