OLE JAKOB Olsen forteller historier med sine dikt, og i hans fjerde samling er det mye å glede seg over. Mella fjæra og fjellet er en megetsigende tittel for den naturlyrikken Ole Jakob Olsen nærmest har gjort til sitt varemerke. Samlingen er delt inn i seks temabolker, du begynner med våren og ender opp i høst og vinter etter å ha vært innom både sommer, lett blanding, om mennesker og dyr og natur. Det er som naturbeskriver Olsen er best, enten det er flora og fauna, fjellformasjoner eller kjempefurua i Kirkesdalen som beskrives.
HER ØSER HAN av rik erfaring og god observasjonsevne. Portrettene er mange, av den tilårskomne presten, av livsledsagersker og framvekstinger og smårollinger, familie og fremmede — og dyr. Er du oppvokst på gård, ble husdyrene noe mer enn umælende krøtter, og en særlig spesiell beskrivelse har Olsen valgt i diktet ”Tyskhesten”: ”Han blei i Norge då krigen slutta, / en rødbrun vallak på slanke bein.”
OVER DE TI versene utfoldes en tragisk historie om offisershesten fra Bayern som ender sine dager som sliter hos en fordomsfull og sadistisk dyreplager. Det er tydelig hvor fortelleres sympati ligger, og teksten blir interessant på flere vis, ikke minst fordi den viser at Olsens mange tidsbilder fra egne barne- og ungdomsår på sitt beste ikke tenderer til å fortape seg i nostalgi, men heller byr på en poetisk realisme på både godt og vondt. Olsen forteller, og på sitt beste er han med på å dokumentere den tiden han selv har opplevd.
OLE JAKOB Olsen skriver lange dikt, og det er en relativt omfattende tekstmasse de nærmere seksti diktene utgjør. Første delen, ”Vår”, kan kanskje oppleves som repeterende, fuglene holder alo, elva sjoer i to av diktene, den etterlengtede høytrykks-H-en på værkartet referes til i to av diktene. Både motiv og ordvalg går igjen i flere av tekstene, og for mange vil det kanskje være et tegn på at språkvasken kunne ha vært bedre gjennomført.
LIKEVEL føles ikke kritikken helt rettferdig: Ole Jakob Olsen forteller historier, og han forteller dem i sitt tempo og på sitt vis. Han er ordrik i sin fremstilling, også i positiv forstand, for dialektbruken er frodig og språket variert.
I VÅRTONA er det dessuten lett å tolke en selvironisk referanse inn i sisteverset: Mens fugleliv og natur våkner etter vinterdvalen, lager lille Ola sin egen seljefløyte — og egen vår-musikk: ”Han gamle farfar held seg førr øyre, / og sei at plystringa varsle regn. / Men Olaglunten han vil ’kje høyre, / og trur ’kje heller på farfartegn!”
