SOM frittstående komedie fungerer Landstrykere godt. Som gjenspeiling av Hamsuns litterære verk er det all grunn til å sette spørsmålstegn ved en del av grepene som er gjort.

I SÅ henseende er stykkets mest forsonende øyeblikk sluttscenen, der August setter hatten på snei, slår spaserstokken inn under armen og går av scenen i en chaplinaktig positur. Da er i alle fall sjangeren bekreftet på legitimt vis. For det er et stykke som underholder, men som til tider skamløst ikke legger skjul på publikumsfrieriet.

AUGUST har seilt på de sju hav og har ideer det vesle samfunnet Polden i Nordland knapt har hørt om. Han bygger opp den lille jordbruksbygda til et lite bysamfunn, med villastrøk, post, bank og fabrikk. Han er entreprenør og redningsmann, men først og fremst en mytoman som er mer opptatt av spillet enn resultatene.

MYTOMAN August bygger opp den lille bygda Polden til å bli en småby. Men hans egen mangel på karakter får konsekvenser.

EIRIC DEL BARCO

Soleglad gjør en uforlignelig fremstilling av August, med alle geberder, mimikk og krumspring på scenen. Det er all grunn til å la seg more. Motstykket Edevart forblir stort sett taus, og her kommer ett av grepene som virker en anelse forstyrrende: Klokkejøden Papst er gjort til en for rollefigurene usynlig forteller, som geileider publikum gjennom deler av fortellingen. Men han oppleves mer forstyrrende enn forklarende, som dramaturgisk nødfigur blir han altfor tydelig, og det er litt vanskelig å se at rammefortellingen hvor han spiller hovedpersonen, egentlig er helt berettiget.

I ET STYKKE der scenografien både er enkel og finurlig på samme tid, virker det for iøynefallende når Papst gjentar mantraet om hva Amerika gjorde med Edvard. Like overtydelig blir det når Edevart bokstavelig talt tynges under et to kvadratmeter stort amerikabrev. Overvisualiseringen, ofte forsterket med det som projiseres på bakveggen, er med på å ta bort mye av substansen og undertonene. Når Edevart og August musiserer på gitar og ukulele (!) og synger ”On the Road again”, har du forlatt all antydning. Og når Papst avbryter sangen og spør om de helt har mistet fokus, er all språklig troverdighet borte. Da er popkulturelle referanser og dagens mote-uttrykk blitt for dominerende.

UFORLIGNELIG August, fremstilt av Eirik del Barco Soleglad, her sammen med John S. Christensen.

DA FORVITRER samtidig mange av rollefigurene, og stykket fremstår like overfladisk som storløgneren August. Men han lyver samtidig godt, og du står helt fritt til å more deg.