LINE MARI
Kristiansen fra Bardu har sluppet singelen ”Crush”, en forsmak på sitt kommende debutalbum.
LINE MARI Kristiansen har drevet med musikk siden ungdommen. Låten ”Poison” ble utgitt i år 2000 via en landsdekkende musikkonkurranse, og i 2006, 24 år gammel, ble hun tildelt Drømmestipendet fra Norsk Kulturskoleråd og Norsk Tipping. I 2014 kom debut-EP-en ”Fly High Fly Low”, og låten ”Why Do I Cry” ble spilt på landsdekkende radio.
DEBUTEN fikk sterke anmeldelser i norsk presse, der studentavisa Utropia ved Universitetet i Tromsø ga terningkast 6 og skrev at ”Line Maris stemme bare [er] utrolig fantastisk og passer musikkstilen”. Artisten var selv på en miniturné i Norge og en konsert på The Bedford i London. I etterkant har hun opptrådt på en rekke musikkfestivaler og har varmet opp for artister som Eline Torp, Sigvart Dagsland, TNT og Maaneskinn. Høsten 2015 kom singlene ”Don’t Cry, Don’t Fall” og ”A Feeling”, og nå i slutten av mai ble ”Crush” sluppet digitalt.
”CRUSH” er en up-tempo og gitardrevet låt det er lett å bli forelsket i, både på grunn av Line Maris myke stemme og den driven synthriffet legger inn i verset. Grunnlinjen i bassen er enkel, noe som forsterker kompleksiteten i låten for øvrig. Lydbildet er velprodusert, forståelig nok: Låten er spilt inn i samarbeid med produsenten Rob Cass, som tidligere har arbeidet med Robbie Williams, Will Young and Paloma Faith.
DET ER lett å falle for ”Crush”. En låt om forelskelse og forventning er ikke det mest grensesprengende musikalske prosjekt å gi seg i kast med, men ”Crush” gjør akkurat det den skal: Fenger, samtidig som man ikke får følelsen av at man har hørt dette før. Spiller du ”Don’t Cry, Don’t Fall”, ”A Feeling” og ”Crush” i ”kronologisk” rekkefølge slik de ble sluppet, får du raskt følelsen av en stigning, der ”Crush” også virker mer moden og gjennomført enn de to foregående singlene. ”Trilogien” representerer samtidig tre sider av musikeren Line Mari: ”A Feeling” er en rolig pianoballade; ”Don’ Cry, Don’t Fall” vekker assosiasjoner til 80-tallet og dagens post-punk, mens ”Crush” uten tvil fremstår som den mest moderne i formen, og — avhengig av lytteren, selvsagt — som den desidert beste av de tre låtene.