DEN 26 ÅR unge folkemusikeren fra Vinje i Telamark kommer selvsikkert inn på scenen som om hun hørte hjemme i militærbyen Bardufoss, og griper hjertet til menige så vel som eldre fra første tone. Hennes klokkeklare tone og nærmest instrumentale stemmebruk gir en leken og lett stemning i låtene – men kombinert med tekstene har hun langt dypere resonnans enn som så.

DET LIGGER MYE mellom ordene i Bratlands musikk. ”Det er rart det, at livet er så kort/Det er leit det, når skjermen går i sort”, synger hun. Det er også noe rart med at disse tekstene, som tilsynelatende er så enkle, stikker så dypt. Også ”Eg ska døyve di sorg med min song/Om ikkje i dag så en annan dag”, er eksempel på poesi som kanskje nettopp på grunn av sin enkelhet beveger noe i oss alle. De særpregede melodiske mønstrene gir assosiasjoner til lokk – og dermed sætere og norsk natur. Likevel klarer disse nesten banale tekstene å appellere til noe langt mer enn nasjonalromantiske følelser.

PÅ DEN ANNEN side får jeg i begynnelsen en følelse av at Bratland byr litt lite på seg selv. I løpet av de første fire-fem låtene får vi ingen presentasjon eller andre ord, og jeg begynner å lure på om frøkna har dårlig tid; vi rekker knapt en liten applaus innimellom. Hun synger pent, men gjør ellers lite. Selv om Bratland utvilsomt er vakker å se og høre på, skal det ikke holde som artist å stå rett opp og ned. Jeg savner litt mer dynamikk og variasjon – både musikalsk og i hvordan hun ter seg på scenen. Når hun et par ganger likevel tar seg tid til å snakke til publikum, er det nemlig svært vellykket; hun er underholdende og skaper mye latter i salen. Bratland kunne altså med fordel våge å by litt mer på seg selv.

BRATLAND HAR MED seg dyktige musikere. Muligens hadde musikerne ørlite trøbbel med lyden, da vi støtt kunne se dem diskret dirigere lydmannen bak i salen – men for oss i salen var lydbildet balansert. Musikerne har hele tiden god kontakt med hverandre, hvilket skaper et levende samspill. At deres musikalske stil er ren og enkel, betyr ikke at den ikke er krevende – tvert imot kreves det mye presisjon og dyktighet å få musikken til å høres så ren og lett ut. Med sine respektive soloer får de dessuten bevist at de mer enn behersker formatet. Et av konsertens høydepunkter er ”Eimen av parfyme” – nettopp mye på grunn av gitarist Kjetil Stensnes´ solo, som ga konsertens første gåsehud hos anmelderen.

BRATLANDS FORNORSKNINGER AV amerikanske låter er elegant gjort, og hennes norske versjon av Jeff Buckleys ”Grace” er definitivt også et av konsertens høydepunkter. At hun tok frem gitaren skapte ikke bare en mer intim opplevelse for publikum, men tilsynelatende også mer innlevelse fra henne. Anmelderens kanskje litt overraskende favoritt var derfor hennes versjon av Bette Medlers ”From a distance”. Linjene ”På avtsand er vi likemenn/Og ingen grenser merkt” har vel sjeldent vært mer aktuelle enn med dagens flyktningekrise og terror, og det ble derfor her hårene reiste seg.

DET VAR DESSVERRE litt glissent i lokalet, noe som nok blant annet skyldes at konserten ikke var annonsert på Istindportalens hjemmesider. De tilstedeværende var imidlertid tydelig fornøyde, og Bratland fikk stående applaus helt til hun ble nødt til å komme inn igjen med et par ekstranummere. Måten Bratland blander tradisjonell norsk folkemusikk med populærmusikalske elementer som synth og mer moderne ”beats” er svært vellykket, og noe vi skal være takknemlige for. Den norske folkemusikken er en uvurderlig skatt som foruten slike som Bratland kanskje ville vært i ferd med å dø ut. Hun klarer i tillegg med sine tilsynelatende enkle tekster og lekne melodier å skape ringvirkninger langt utover konsertens halvannen time. Flere hadde derfor fortjent å få med seg konserten tirsdag kveld, og Bratland hadde fortjent fullsatt sal.

Anmeldt av Petter Egge