Den varmen gjenspeiles i det som fremføres, og ikke minst i dem som presenterer rikdommen i musikk og vennskap: Sarah Blamire og Gudrun Falch, som er sopraner og sangkunstnere; Dilani Johnson, som synger på morsmålet tamil og fyller kirkerommet med lys toneglede; Odd Fredriksen, som tolker «All Things Bright And Beautyful» og urfremfører melodien han skrev for tredve år siden. Og kveldens uanmeldte par: Camilla og Leif Jakobsen, en overraskelse for publikum, også for Jon Blamire selv, men kjent for andre av konsertarrangørene. De fremfører «Har du fyr» og blir dermed enda en del av Bremnes-repertoaret denne kvelden, der særlig Karis melodi «Gje dæ ly» har fått ekstra dybde.
Priviligert som har slike folk i livet mitt - les saken her.
Og Benjamin Olsvik Nilsson, kveldens perkusjonist, midt på scenen, som sørger for selve hjerteslagene gjennom hele konserten.
Det er hovedpersonen selv, kantor Jon Blamire, som griper den første akkorden. Han spiller et mektig orgel på Karg-Elerts «Nun danket alle Gott». Det er Blamires andre konsert i Finnsnes kirke til inntekt for ALS-forskningen. Det er ingen avskjedskonsert, men han vet at uten et rent mirakel vil han miste spilleevnen:
I oktober 2016 fikk han diagnosen amyotrofisk lateralsklerose, ALS, en sjelden, progressiv, lammende og uhelbredelig nevromuskulær sykdom. De fleste som rammes, går bort i løpet av fem år. Sykdommen har utviklet seg, og det er blitt vanskeligere å spille. Konserten ønsker han å gi mens han fortsatt kan. Alle inntektene fra konserten går til ALS-forskningen.
Men forskning tar tid, og Blamire vet at de pengene som kommer inn, ikke kommer til å hjelpe han.
Nettopp derfor er det i stedet en konsert der alt handler om vennskap, styrke og livskjærlighet og det som aller først kan virke paradoksalt: også takknemlighet. Men paradokset forsvinner raskt. Det er vennskapet og den varme grunnakkorden fra Blamires orgel som fyller kirkerommet fra åpningen, som henger igjen gjennom hele konserten.
«Min kompis og jag», synger Odd Fredriksen, og Beppe Wolgers vakre tittel gir enda et overlys til settingen. Jon Blamire har selv fire låter, deriblant kanskje kveldens sterkeste, bakgrunnen tatt i betraktning: «Herre, hør min bønn», og den symboltunge «Winter In July». Det er nydelige melodier, tekstene er på engelsk, den norske oversettelsen vises på bakveggen, og det er religiøsitet i sin beste hverdagslighet, nært og menneskeliggjort.
Da er det nettopp i Blamires «Winter In July» du finner konsertens sterkeste crescendo, det løftet som viser hvor mektig musikken er i trøst og formidling. Derfor er heller ikke julivinteren noen elegi, men et spirende håp som knytter båndet til takknemligheten i tittelen til koralpreludiet som åpnet konserten.
