Konserten med The band called Oh kommer til å bli stående som et av høydepunktene i jubileumsåret.
The band called Oh spiller tight neo-soul-blues med anstrøk av jazz og med røtter i både hip-hop og R&B. De har en typisk egenart og sound som gjør at selv coverlåtene blir bandets egne. Det hjelper ikke hvor mye vokalist Frode Larsen måtte fortelle om hvor lang og kronglete veien har vært frem til det vanskelige andre-albumet. Alle som har hatt gleden av å høre dem live, vet hvor utrolig godt det låter.
Oh har aldri tatt snarveier, ikke med egne tekster, heller ikke med de coverlåtene de har hatt på programmet. Alt skal ikles bandets egen sound og egen, særegne stil. Få spiller neo-soul som bra som Oh, og på «Guerrilla Gardening», det som var bestillingsverket til Varangerfestivalen i 2016, er de på sitt beste. Nå er albumet lansert digitalt, og det var herfra brorparten av låtene var hentet under lørdagens konsert.
Oh har et kompleks lydbilde, ikke minst gjennom den lydkulissen Eirik Fjelde på tangenter maner frem. Den myke, ulne, behagelige 70-talls-sounden er til og med forsterket av scenografien denne kvelden: Retro lamper på hver side av bandet og matter på gulvet understreker både tidsbildet og den organiske karakteren som konseptet bak «Guerrilla Gardening» har: «Guerrilla Gardening» som fenomen var en del av 70-tallets undergrunn og handlet om å dyrke fargerike blomster og næringsrik mat på nattestid i byrom der alt annet enn asfalt og betong mer eller mindre var forbudt.
Med det som bakteppe og inspirasjon utforsker verket dagens samfunns bruk av naturen, har bandet selv forklart. Det er et prosjekt like sympatisk som bandet selv, der de ikke minst formidler et budskap i og mellom låtene.
