Gammelt nytt i formålsløst sceneprosjekt

FORESTILLING: Folkebladets anmelder var alt annet enn imponert over forestillinga «Johanne Nielsdatter — Dømt til å brennes»Foto: Reidar Ingebrigtsen

2

kultur

DET ER ÉN bra ting med kammeroperaen «Johanne Nielsdatter – Dømt til å brennes», og det er at den har en ende. For maken til formidling av gammelt nytt presentert i en overseriøs ramme skal man lete lenge etter. Historien om den siste såkalte heksa i Norge som ble dømt til å brennes levende på bål er i utgangspunktet helt uten lyspunkter. Når lysdesignerne Henrik Lien og Owe-Berthung i tillegg finner opp kruttet på nytt og bestemmer seg for at en mørk historie må fortelles i et mørkt rom, bærer de stein til byrden i et sceneprosjekt som allerede sliter med å dokumenter sin eksistensberettigelse.


FOR HVA ER egentlig formålet med denne oppsetningen. Bjørn Sundquist, som både har rollen som prest, bøddel, lensmann og forteller, påpeker tidlig i forestillingen at alle opplysninger om Johanne Nielsdatter ble brent. Altså må man kunne anta at manuset til Ola Bremnes ikke kaster noe nytt lys over den tragiske hendelsen. Da står man kun igjen med et rent underholdningsprosjekt som er basert på en særdeles grotesk hendelse i norsk historie.


Å LAGE UNDERHOLDNING av tragiske hendelser er blitt gjort før, med vekslende hell. Det som får det til å butte litt i mot er måten historien fortelles på i denne kammeroperaen. Overfladisk og lettvint, med en humor som grenser mot det flåsete og upassende. Grundig informasjon om heksebrenning, vannprøven og torturprosesser fra tiden da staten og kirka mente at det måtte tas grep mot personer man mente hadde spesielle evner er blitt grundig dokumentert tidligere i ulike medier.

ARNE DAGSVIK HAR skrevet musikken til «Johanne Nielsdatter – Dømt til å brennes». Den passer utmerket inn i rammen til dette konseptet, og er ikke akkurat noe man umiddelbart tramper takten til. Heller ikke Bjørn Sundquist utmerker seg i denne oppsetningen. Når han av og til ser seg nødt til å rope ut sine budskaper til salen bringer det tanken hen på overspill. Da er den roligere fortellerstilen fra pinnestolen langt mer å foretrekke. «Johanne Nielsdatter – Dømt til å brennes» er etter min mening verken morsom eller underholdene. Kun et av innslagene i Arvid Hanssen-festival som måtte dekkes.

Anmeldt av Reidar Ingebrigtsen