Den rutinerte skuespilleren er snart aktuell – også på Finnsnes – som en av aktørene som medvirker på scenen i Riksteatrets oppsetning av «Gjengangere», som besøker Kulturhuset på Finnsnes tirsdag 12. september. Det er første gang han opptrer i Kulturhuset på Finnsnes.

– Jeg var på de kanter i forbindelse med at jeg medvirket i en oppsetning som var kommet i stand gjennom et samarbeid mellom Nationaltheatret og Riksteatret. Men det er så langt tilbake som i 1984, og vi reiste forbi Finnsnes og til Tromsø, der vi gjorde en forestilling, minnes Lasse Lindtner.

– Har du medvirket i en ren riksteaterproduksjon før?

– Nei, dette er aller første gang det skjer for min del. Så du må ikke spørre meg hvordan det er. Vi er forsatt i gang med finpussingen av stykket, som skal ha premiere i Oslo 31. august. Etter det legger vi ut på den vanlige turnéruta til Riksteatret.

Mange lag

I Riksteatrets oppsetning av «Gjengangere» har Lasse Lindtner rollen som pastor Manders.

– Hvordan vil du beskrive karakteren du fremstiller i denne oppsetningen?

– Han er et menneske som har gjort seg sine oppfatninger, og som forsvarer det bestående fordi han mener at hvis man ikke gjør det blir det kaos. Pastor Manders er likevel ikke så endimensjonal som man kanskje tror. Han har mange lag, noe som gjør at man som skuespiller har noe å jobbe med når man skal fremstille ham.

Lasse Lindtner er født i 1955, og er dermed den nest eldste skuespilleren i «Gjengangere», kun «slått» av Per Egil Aske, som er født året før.

– Har du jobbet med noen av disse skuespillerne før?

– Kun Per Egil Aske, som i likhet med meg er ansatt ved Nationaltheatret. Når det gjelder de andre så er det første gang jeg jobber sammen med dem.

– Hvordan har det gått?

– Hittil har det gått veldig bra, noe som ikke minst skyldes regissør Beintein Baardson, som er en veldig dyktig instruktør.

– Baardson gjorde jo en glimrende tolkning av den hjemvendte sønn i en oppsetning av «Gjengangere» i «Fjernsynsteatret» for en del år tilbake.

– Det stemmer, hans tolkning av Osvald Alving ble da også hans store gjennombrudd som skuespiller. I de senere år har han jobbet mest som regissør, og han kan sin Ibsen!

– Det sies at det helst bør være fullt kaos når arbeidet med en teaterforestilling går mot slutten. Er det tilfelle her?

– Nei, denne oppsetningen er ulik de fleste andre jeg har vært med på. Her går alt på skinner, noe som igjen skyldes regissøren og forarbeidet som er gjort.

Kontroversiell

– Kan «Gjengangere» forsatt kalles for kontroversiell?

– Ja, den tar opp temaer som det er vanskelig å snakke om for mange den dag i dag. Ibsen regnes som en de fem beste dramatikerne i verden, og vi i lille Norge er altså så heldig å ha en av dem.

– Forut for sin tid, og spesielt god til å forstå psyken til kvinner er beskrivelser som brukes om ham.

– Det er jeg helt enig i. Ibsen sa jo selv at han skrev for evigheten, og de ulike kvinneskikkelsene hans er jo glitrende. Han har skrevet ting som fortsatt er høyst aktuelt, og som det fortsatt lages teater av.

– Du har også medvirket i en rekke filmer og TV-produksjoner. Har du selv noen favoritter blant disse?

– Når det gjelder TV-serier så synes jeg «Vestavind» er den beste jeg har medvirket i. Den forteller historien om etterkrigs-Norge på en utmerket måte. Serien var veldig populær og hadde svært høye seertall. Når det gjelder film så topper «Landstrykere». Den ble spilt inn i Nord-Norge, og vi som jobbet på settet hadde et veldig trivelig opphold der med nydelig vær og det hele.

– Hva foretrekker du å jobbe med?

– Jeg liker å jobbe både med teater, film og TV, men det er ganske ulikt. Teater er hardt arbeid, og helt forskjellig fra film og TV.

– Man kan ikke bare si «kutt!» hvis noe ikke går som det skal?

– Akkurat, man må levere der og da. På en måte er det som idrett, du må stå løpet ut uansett hvordan forholdene er. Man må gå videre selv om man trår feil. Alltid videre.

Arvelig belastet

– Hvor viktig er tilbakemeldingene fra publikum i salen?

– De er viktig, men det er ikke alltid de slår ut i vår favør. Det er noe vi må leve med. Hvordan teaterprosjektet man er en del av blir mottatt vet man jo aldri. Men det ligger like mye jobb bak en fiasko som en suksess.

– Du ha en far som også var skuespiller. Er du arvelig belastet?

– Ja, så til det grader. Jeg vokste nærmest opp på teatret, og var ofte med min far der. Etter hvert fikk jeg også selv komme opp på scenen for å gjøre barneroller. Så jeg slapp ikke unna.

Lasse Lindtner er gift med den ikke ukjente skuespillerkollega Anne Marie Ottersen. Sammen har de en datter som heter Nora.

– Det kunne vel ikke bli noe annet navn?

– Nei, det er jo et navn som man forbinder med teater og Ibsen. Men vi valgte også dette navnet fordi det er et vakkert navn, og et navn som var lite brukt da vår datter ble født.

– Går Nora i deres fotspor?

– Nei, hun hadde først lyst til å bli journalist. Men med dagens mediesituasjon har hun valgt å studere sykepleie.

– Har du noen gang angret på yrkesvalget?

– Egentlig ikke, jeg tror jeg har kommet på rett hylle. Jeg pleier å si at livet må leves forlengs, men forstås baklengs. Derav svaret du nå har fått.