BRØSTADBOTN: Pianist Ann-Sofie Godø og tenor Ola Marius Ryan fra Kultur i Troms turnerer med forestillingen Happy Forties, der sanger fra 1940-årene fremføres i en lun rammefortelling. Dyrøy var tirsdag dobbelt privilegert, først med ettermiddagsforestilling på omsorgssenteret for beboere og pårørende, deretter åpen konsert i Nordavindshagen senere på kvelden.

Godø har i en årrekke besøkt sykehjem og omsorgssentre i hele fylket med forestillinger som ”Svenska på svenska” eller ”Evig grønt”. Ryan fra Nord-Trøndelag har vært solist i Nyttårskonsertene og Festkonsertene med Arctimus sekstett. I Happy Forties opptrer de både som musikere og skuespillere: Godø får overraskende besøk av lillebror Ryan, tilbake etter år som sjømann. Gjennom låtutvalget fortelles om opplevelser fra det store utland som fremdeles var langt unna for den som var bundet til småbruket i en liten bygd.

For mange av beboerne på dagens sykehjem representerer 40-tallet ungdomsårene. Med det som bakteppe virker ikke tittelen så paradoksal lenger: Få tenker på 40-tallet som et særlig lykkelig tiår, men like fullt (eller nettopp derfor) var det fylt med låter av optimisme og humor, kjærlighet og fremtidstro. Det var årene før rock’n roll, ungdomsopprører og Elvis.

Scenografien er like enkel som rammefortellingen, men tilsvarende effektfull: En Radionette til høyre på scenen skaper balanse mot pianoet på motsatt side. Duoen Godø/Ryan begynner i forkle og busserull, men fortsetter i kjole og dress. Det blir glamour i hverdagsstua, med ”Det var på Capri”, ”En herre i frack”, ”Fritjof och Carmencita” og Irving Berlins ”Cheek to cheek”. Godø er en pianovirtous og bedre musiker enn de fleste som spilte tangenter på originalmaterialet, Ryan fremfører med innlevelse og får mulighet å vise frem sin kraftfulle tenor: Det hele fremføres akustisk, og Ryan løfter taket i sin italienske arie. Paret lander trygt hjemme i ekstranummeret ”Hva var vel livet uten deg” — noe som binder det hele sammen med en sympatisk metareferanse siden det er en låt av svenske Ernfrid Ahlin og tekst av norske Gunnar Kaspersen.

Drøye tre kvarter går så altfor raskt i en slik setting, og det er ikke rart publikum ikke ønsker slippe paret fra scenen.

Varm nostalgi — og en sikker og velfortjent publikumsvinner.