FINNSNES: Det sier forfatteren Ronny Trælvik, som har slått seg sammen med kollega Arne Ivar Hanssen i et forsøk på å bøte på dette.

– Den nordnorske landsdelen er som skapt for å danne en dramatisk kulisse og åsted for mysterier, misgjerninger og mord. At det ikke skrives mer krim med handlingen lagt til Nord-Norge er en gåte. Ja, det er nesten kriminelt i seg selv, spøker Trælvik.

Det er ikke første gang han prøver seg innen krimsjangeren. I 2013 la han lokalhistorie og kystkultur til side og begikk kriminalromanen «Hjemgjeld», som frilansjournalist Arne Ivar Hanssen anmeldte.

Lite miljø

Nå er de to sammen om et nytt kriminelt prosjekt, novellesamlingen «Nordnorsk Krim», der de begge har levert et knippe med noveller med moderisk tilsnitt.

– Hvordan kom dette i stand?

– Arne Ivar kjenner jeg jo godt fra før. Forfattermiljøet her er ikke større enn at alle kjenner alle. Vi begynte å snakke om bokprosjektet for omlag ett år siden. Vi setter begge to stor pris på en god krimbok, og hadde lyst til å gi ut denne boka.

– Hvor stort geografisk spenn er det i denne novellesamlingen?

– Ganske stort, fra Berlevåg i nord til Mosjøen i sør, vi tar i bruk nesten hele den nordnorske landsdelen.

– Har du lagt handlingene til autentiske steder?

– Ja, opptil flere, så jeg tror nok at folk som leser boka vil kjenne seg igjen i beskrivelsene jeg har gjort i novellene.

– Som for eksempel?

– En av historiene, den som heter «Lille Laila» er lagt til øya Hekkingen. Nå bor det jo ikke folk der, men alle i vårt område kjenner godt til denne øya og fyret på den. Det er et veldig spesielt og flott sted, det ser man når man passerer øya i båt. Også har jo øya en interessant historie.

Favoritter

– Har du noen favorittforfatter innen kriminalsjangeren?

– Opptil flere, og her er forfatteren John Dickson Carr vanskelig å komme utenom. Han er god.

– Mesteren på det lukkede roms problem.

– Nettopp. En av hans romaner, «Sort Messe», er en av mine største favoritter. Det samme er Agatha Christies «Ti små negerbarn». Tilfeldigvis er det også to romaner der verken Carrs Sir Henry Merrivale eller Christies Hercule Poirot er med.

Ronny Trælvik ser ikke helt bort fra at han kan komme til å begå flere krimbøker med handlingen lagt til Nord-Norge.

– Naturen og miljøene i små bygder og fiskevær innbyr til det. Her er det bare å velge og vrake av steder det passer å legge et mysterium til.

Krysningspunkt

Også Arne Ivar Hanssen har stor sans for John Dickson Carr.

– Jeg hørte Radioteatretshørespill basert på «Sort Messe» da jeg var åtte-ni år. Det gjorde et stort inntrykk. «Tror De på vandøde..?» er en setning som har festet seg. «Sort Messe» er spesiell på den måten at gåten både har en naturlig og en unaturlig forklaring, der man snur opp ned på løsningen helt på slutten av historien. Men John Dickson Carr har skrevet flere gode kriminalromaner, understreker Hanssen.

– Har du sans for mysterier som også heller mot det overnaturlige?

– Ja, det setter jo en ekstra spiss på historien, og gjør den ekstra spennende. For ikke å si skremmende.

– Har du noen favoritter ellers?

– Flere, men jeg liker best de gamle kriminalromanene. Nåtidens krim synes jeg ikke er like bra. De har riktignok mer sosialrealisme, og beskriver miljøer med vanlige mennesker. I de gamle klassikerne er det stort sett overklassen som figurerer. Men jeg liker stemningen i de gamle romanene bedre.

Bernhard Borge

Av norske krimforfattere er André Bjerke den klart største for Arne Ivar Hanssen. Under psevdonymnavnet Bernhard Borge skrev han flere kriminalromaner der mange av dem har en psykologisk forklaring. Ikke så rart at detektiven som brilliant oppklarte gåten ofte var en psykolog med psykoanalysen som arbeidsverktøy.

– En av hans krimromaner, «Døde menn går i land», har i likhet med «Sort Messe» både en psykologisk og en overnaturlig forklaring.

Av favoritter eller nevner Arne Ivar Hanssen Edgar Allan Poe og norske Sven Elvestad, som leverte mysterier under psevdonymnavnet Stein Riverton.

– Både «Mordene i Rue Morgue» og «Jernvognen» er vanskelig å komme utenom når vi snakker klassisk krim. Noen mener Poe blir for mørk og dyster i sine historier, men så hadde han etter det som blir fortalt sine egne demoner å stri med.

Eventyr for voksne

Arne Ivar Hanssen beveger seg også selv i grenselandet til det ukjente og overnaturlige i noen av novellene i «Nordnorsk Krim». Han mener at krimsjangeren er fristende å gå løs på.

– Som små hørte vi noen av de fantastiske eventyrene. Hvis man som voksen klarer å bevare interessen og entusiasmen for slike historier er det naturlig at man leser krimromaner. Det har noe av det samme i seg, det er litteratur som først og fremst er skrevet for å underholde. På en måte kan man kalle det for eventyr for voksne.

– Men de bør vel også ha et troverdig og intelligent plott?

– Absolutt, det er det viktigste. Jeg tror alle som liker å skrive før eller senere prøver seg på krimsjangeren. Hvis man gjør tingene bra nok og klarer å underholde leserne er jo det en bekreftelse. Å skrive god krim er jo ikke enkelt. Alle som skriver ønsker å fortelle en god historie, understreker Arne Ivar Hanssen.

– Tror du at noen kan bli skremt av novellene dine?

– Det vet jeg ikke, jeg håper i hvert fall at man vil synes at de er spennende – og underholdende.