Med mangfoldet av artister og sjangrer i mente virker det kanskje ensrettet å ta utgangspunkt i et tilsynelatende lite utvalg. Men den – antageligvis utilsiktede – historiske linjen fredag kveld viser hvor viktig Kråkeslottet er som arena og internasjonalt, kulturelt møtested:
Abazar Hamid fra Sudan synger om frihet, men har selv måttet forlate hjemlandet. Sørsamiske Marja Mortensson joiker minnegave, og det er lett å tolke både påminnelse og plikt til å huske inn i tittelen. I Marthe Valle er visesangeren og artisten samtidig samfunnskommentator. Som sykepleier i flyktningeleirene er hun et tidsvitne, som kunstner formidler hun brutalitet, men også håp med en poetisk varhet det er umulig å ikke bli berørt av.
På Kråkeslottet som kunstarena griper selve bygget inn i formidlingen. Brygga sørger vittig nok for å presentere Dylan i nordnorsk språkdrakt foran en scenevegg dekorert med line og glasskavler. Gjendiktningene er gode, og både fremføring og omgivelse understreker universaliteten og det allmennmenneskelige. Der Bob Dylan stort sett synger alene, tolker Løvheim/Aarstein materialet i duett eller vekselsvis. Men tømmerbjelken mellom dem og publikum deler utsikten til scenen i to, som om det fysiske rommet fremhever distansen Dylan så ofte synger om. Det blir mye melankoli i godværet, men den er godt og energisk fremført. Åpningslåten synger de som duo, resten av konserten er med band, og med Christine Henriksen har de en fiolinist med virtuositet i melodilinjer og fraseringer.
Dylan representerer 60-tallets protestsanger. Marja Mortensson bruker sørsamisk joik i sin musikk. Bestillingsverket «Mojhtestasse», «minnegave», til markeringen av det samiske samlingsmøtet i 1917, fremføres med Danien Herskedal på tuba og Jakop Janssønn på perkusjon. Mortensson er i den sørsamisk musikktradisjon, hvor det handler om identitet, om å se – og å huske. Hamid spiller egne låter med tydelig referanse til tradisjonell afrikansk musikk, afropop og reggae, men med inspirasjon av landsdelen han er kommet til: Gjennom prosjektet afro-samisk aner du joiken.
Lørdag var Valles konserter med fulltallig band på programmet. Fredag ga hun intimkonserter for de 25 tilhørerne det er plass til i Fredrikbua. Der sitter publikum tett med hverandre, og du sitter nært artisten selv på bakerste rad. Det er Valle på vokal og piano og Susann Sætre på althorn, og det minimalistiske lydbildet poengterer den hverdagsreligiøsiteten i så mange av hennes tekster. Valles tolkning av Sølvi Ytterstads «Fadervår» blir kveldens perle. Den tre kvarter lange konserten rommer ikke så mange sanger, men desto sterkere er formidlingen og de historiene som binder låtene sammen og ikke minst: som setter tekst i ny sammenheng. Kontekstualiseringen griper til og med inn i den litterære strukturen: Etter 2015 er det umulig å overse den tragiske klangbunnen i metaforparet «båt-bølge». I skyggen av flyktningesituasjonen har forslitt billedbruk fått ny referanse, nytt symbolinnhold – og ikke minst: politisk sprengkraft.
Fortelling og sang ledsages av bildene fra flyktningeleirene som projiseres på bakveggen. På siste bildet er en jente i blå kjole, både av farge og mønster ikke så ulik den Valle selv er iført. Det er Valle som formidler jentas historie, og idet lyden av bølgeslagene mot bryggekanten når inn i sangen, forsterkes ekkoet. Kunstens iboende paradoks fremtrer så tydelig i Valles vakre fremføringer: Det grusomste formidles sterkest i skjønnhet.
Forhåpentligvis bærer Marthe Valles klare, lyse stemme langt.
