Publisert: 13.05.2009 kl. 13:19 , Endret: 13.05.2009 kl. 13:20
BLÅTT OG RÅTT (B&R) er velkjent lokalt, og man kan vel si at guttene har fått en slags kultstatus i Midt-Troms. I nesten hele mitt liv har de spilt rundt omkring lokalt, og jeg kan ærlig talt ikke huske et Finnsnes uten B&R. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg var veldig spent da jeg ruslet inn på Folkebladets lokaler en torsdagsettermiddag for å plukke opp deres nyeste bastardutskudd «Kjøter». Guttene begynner jo å dra på åra, som herr Kaspersen selv har frasert «Sjøl om eg forsvinner mer og mer og speilet ikkje lenger like den det ser…». Er det fremdeles noe futt i disse gamlingene?
SOLA SKINTE ute, og det var et fint «gåvær », så jeg tok meg litt ekstra tid på heimturen til å studere det nye CD-coveret til «Kjøter», og ble mildt sagt positivt overasket. Forrige CD-utgivelse til B&R «Høyoktan» hadde et gyselig omslag, en blå-grønn fargekomposisjon, et pressebilde med B&R og et «harry»-skilt med bandlogo. Det hele stinket som en blanding av danseband og gasolin. Dette er ikke tilfellet når det kommer til «Kjøter». Coveret fremstår helt og holdent profesjonelt. God linjeføring, interessant motiv, og små allegoriske kontraster i et svart/hvitt tema. Oppsiktsvekkende enkelt og stilfullt — jeg kunne ikke la være å undre på om B&R har vokst noen centimetre siden sist? Folkebladet-tv: Se musikkvideoen til "Samme Sang" HJEMME I STUA går jeg gjennom den rituelle prosessen som inngår i å slå på et stereoanlegg: CD-spiller, høytalere, forsterker, alt i riktig rekkefølge. CD-en ut av coveret, inn i spilleren, volumet på maks, så var det å lene seg tilbake i sofaen, med penn og papir mens jeg tar notater. Etter første gangs gjennomhøring var det tre sanger jeg spesielt la merke til. «Samme Sang», som ble sluppet med singelalbumet, et litt nostalgisk tema som bearbeider alderdommen til B&R, men viser at de fremdeles har kjøret. Sangen har en enkel og pen melodilinje som er lett å synge med på — en potensiell sommerhit? «KJØTER BLUES», som står i en riktig blå bluesstil, med et rått vokaltilskudd fra visesangeren Terje Nilsen. Og «Dommedag», som har blitt min personlige favoritt fra det nye albumet. Låten er hard, og har sin kjerne i den klassiske rocken, mens heftig bruk av mooge skaper et progressivt preg — en moderne klassiker? Albumet huser også en del sanger som vokste på meg. Låter jeg ikke la så godt merke til første gangen, som etter hvert viste seg for meg som suverene slagere. Blant disse er Kaspersens duett med Lena Jinnegren «En», «Tøff Shit» og «Dragen». Jeg kan ikke la være å skryte av Lena Jinnegrens prestasjon i «En». Jeg måtte klype meg i skinnet for å forsikre meg selv at jeg fremdeles var av fast form, og ikke hadde smeltet inn sofaen. «TØFF SHIT» blir rolig og litt tilbaketrukket, står litt ute av B&Rs stil, men den står i det minste støtt. Jeg fikk den samme følelse av å høre «Tøff Shit», som av Bjørn Eidsvågs «Eg ser», vandremotivet og ensomheten går igjen. Det bør vel også nevnes det litt merkelige valget av instrumenter under innspillingen av «Tøff Shit», Knut Amundsen viser rytmiske ferdigheter på pappeske og tamburin, mens Janne Bark slår seg løs på mandolin. Så til sist, «Dragen». Her overasket B&R med en skikkelig reggaesang, stilfullt og rytmisk, jeg har gått og nynnet på sangen siden. PLATA HAR EN variasjon og dybde, det er mye som skiller seg ut, og ikke alt er klassisk B&R, det er akkurat det jeg like med plata, den blir mer spennende og variert. Plata ender med «I mørket kan ingen se». Som blir litt som en slags godnattssang. En passende avslutning på albumet. Jeg har ikke så mye mer å si, annet enn nettopp tøff shit.
