Publisert: 27.05.2008 kl. 06:00
UNDERTEGNEDE ER BLITT satt til å anmelde Blått Råtts " Høyoktan". Og vi har aldri hørt ensemblet live, og går således til verket med blanke ark. Selv om vi erkjenner at plata inneholder flere innslag som må duge skikkelig på scenen.
MEN NÅ ER det altså plata det gjelder. Første spørsmål er hvor høyt vi skal legge lista. Gjengen har vært profilert på riksdekkende radio og TV flere ganger. Dermed velger vi å legge lista på riksplan.
VI TAR LIKE godt det negative først. Gjennomgående har sangene for mye ord, den godeste Kaspersen hadde stått seg på å ha noen verbale hvileskjær, spesielt på balladene. Dette fungerer bedre på up-time låtene, men også der går det innimellom litt fort i svingene.
VIDERE MENER VI skiva favner for vidt, et par låter slankere hadde gjort seg. Intuitivt får vi ingen gjenforening med den druknede (?) Stones-gitaristen i "Blues for Brian Jones". Og "Flukt", der Amundsen tar en kjeft kaffe halve låten, er vi ikke sikker på holder mål. I rockesammenheng.
SÅ OVER TIL GØYEN gøyen. Først til "Båten" , slett ingen rockelåt. Men en genistrek, spesielt tekstmessig. Et frieri til alle kystsamfunn. Selv bestemor med bundingen i gyngestolen (i den grad slike bestemødre ennå finnes), vil nikke gjenkjennende til låta over brillekanten: Ja, det er slik det er. Eller var.
VI GÅR VIDERE rett i strupen på gjengen med "Hvite engel" . Får man ikke fot her, kan man like gjerne gå hjem og ta seg en bolle. Steffensen flyr gitar i beste Purple-stil som han gjorde allerede på 70-tallet. Tofteng entrer studio i Jon Lord-drakt og kompletterer. Samtidig gjør samtlige manns jobb. Muligens skivas beste, i alle fall den som rører oss mest rockemessig.
"JERNBANESPOR" ER behagelig tilbakelent i cajun-stil, dog ikke med tanke på tekst. Vi aner at J. J. Cales ånd svever over vannene. Christensen er innom og hever låta med å riste på bjellene. Også det skal gjøres skikkelig.
FRA FORRIGE ÅRTUSEN bringer skiva også "Fimbulvinter". En nydelig ballade, med flere heldige ingredienser. Definitivt en plusslåt.
"NATT-TURNE" FALLER VI også for. En Margrethe Munthe på sterke medisiner ville tatt denne med blant akseptable godnattsanger. Vi tar også med "Svart Hvitt", der vi spesielt noterer oss Alertsens basslinje, litt i kontrast til det øvrige kompet. Morsom låt med høy fotfaktor.
NEVNES BØR OGSÅ "Så lenge det er liv", der Kaspersen har fått med seg barndomskameraten Fjeldstad i snekkerboden. En sakral og fin sak, med sterke personlige relasjoner. 60-tallets Moody Blues vil nikke anerkjennende.
SÅ HAR VI de øvrige punch-låtene. "Fritt vilt", "Regulator" og "Villdyr", den siste mørk og demonisk hvor Kaspersen er rede for bassrekka i Sørreisa Mannskor. Men godt arbeid fra samtlige, og låtene faller inn i rockefolden.
Se konsert med "gammelgutta" i Blått og Rått
Se og hør Blått og Råtts releasekonsert på Amfi-senteret
VI BØR VEL også nevne tittellåta. Nyskapninga "Høyoktan" forteller om rockeren som aldri gir opp, og reiser seg gang på gang. Vi får i introen sterke vibrasjoner a la Spencer Davis Group og " Gimme some lovin'". Men den ellers så sublime Alertsen pumper bass i overkant. Imidlertid står låta til troende.
SÅ, QUO VADIS? Steffensen ute, Andreassen inne. Det blir spennende å følge kvartetten videre. Drivstoffet er på plass.
TERNINGEN SIRKLER SEG inn mot fire, men vi tipper den over til fem. Fortjent.
