Valakari har startet opprenskningen

KOMMENTAR: Slobodan Vuks tid i TIL bør både han og klubben raskest mulig glemme. Det sørger en handlekraftig finsk trener for å få fortgang i.

Simo Valakari må ta en rekke tøffe valg som TIL-trener.Foto: Bertinussen, Rune Stoltz / NTB scanpix

meninger

Kanskje framsto han som best ved ankomst, Slobodan Vuk. På Tromsø lufthavn tidlig på kvelden den 18. januar i år ankom han som TILs nye frelser med en treårskontrakt i lomma.

Spissen som tiltenkt frontmann av TILs maskineri skulle skyte «Gutan» til nye høyder. Sammenligningen ble av klubben selv raskt dratt til tidligere toppscorere som Rune Lange og Ole-Martin Årst.

Dette var den typen spiller TIL ønsket seg så mye, men egentlig ikke hadde råd til. Så kom fem millioner ut av julefôret til rause Trond Mohn et par uker før jul for et år siden, og jakten på å sikre Vuk kunne for alvor starte.

Kort tid etter gladnyheten fra bergensmilliardæren var TIL på plass for å se spissen live for sin daværende klubb Domzale. De ble overbevist og dro hjem med en hemmelig gave til supporterne.

Sluttforhandlingene med spiller og klubb var i boks rett over nyttår, og gladnyheten kom ut 4. januar. Prislappen på en million Mohn-kroner gjorde at Vuk ble det fremste symbolet på den uttalte målsettingen om å bli blant de åtte beste i 2017. Denne karen skulle få det til å lukte krutt av TILs angrep.

Rune Robertsen, sportsredaktør i iTromsø.

Forventningene var med rette store til dette godt gasjerte utenlandske kjøpet. Det skal det alltid være når TIL henter spillerne som skal krydre unge, lokale talenter i full blomst på Alfheim.

Spoler vi fram til nåtiden er fasiten ikke pen. Bare 240 minutters spilletid i Eliteserien, og null mål taler for seg selv.

Vuk er en av de verste bomkjøpene i TILs klubbhistorie. På en slik liste er det lett å ta med Zakari Hamza, Jens Jacobsson, Tomasz Stolpa og Janne Hietanen. Men det som skiller Vuk fra mange andre svake kjøp er den relativt høye prisen og lønna, målt mot hva man har fått igjen.

TIL forsøkte etter beste evne å kvalitetssikre spilleren før han kom. I stedet for å stole blindt på agenter fant klubben – ved assistenttrener Lars Petter Andressen, og daværende hovedtrener Bård Flovik – fram til sloveneren på egen hånd.

De handlet selvsagt i god tro, men noe gikk veldig galt, og vil koste klubben dyrt fordi pengene gikk til en spiller som utelukkende har medført utgifter. Det sier seg selv at lærdom må tas før neste gang. Kanskje en deltidsansatt, profesjonell scout kan hjelpe på?

Slobodan Vuk på Alfheim torsdag.Foto: Rune Robertsen

På banen fikk ikke nevnte Flovik plass til Vuk i en vårsesong spissen var mye skadet. Heller ikke etter trenerbyttet i juli klarte Simo Valakari å få ham i gang.

TILs nye hovedtrener måtte ta den tunge avgjørelsen om å gi Vuk beskjeden om at han ikke vil bli satset på, og dermed kan finne seg en ny klubb.

Slovenerens avtale ruller fortsatt med TIL, og sportssjef Svein-Morten Johansen har et uttalt håp om at noen vil betale en sum for å hente spissen. Det tror jeg blir med tanken, og etter det jeg kjenner til kan en sluttavtale bli en siste løsning.

Det er aldri hyggelig når TIL må kvitte seg med spillere. Klubbens beste må likevel være det viktigste, og det betyr noen ganger at både spillere, trenere og ledere må forlate.

Valakari ble hentet til Tromsø for å rydde opp på flere plan. Ute på gressmatta har han så godt som berget TIL fra det som lenge så ut som et nedrykk.

Utenfor banen er Vuks snarlige exit første steg i en rekke av mange tunge avgjørelser finnen er nødt til å ta framover i samråd med sportssjef Johansen. Med 12 spillere på utgående kontrakt er det nok å gripe tak i.

En ny treners privilegium og fordel er at han ikke trenger å ha forpliktelse til tidligere bomkjøp og andres feilgrep. Valakari har vært ærlig, tydelig og redelig overfor Vuk. Spissen har det trolig allerede kjipt nok som det er. Sittende alene i leiligheten sin i Tromsø sentrum med familien hjemme i Slovenia.

Samtidig driver TIL en profesjonell klubb som har en målsetting om å på sikt krige seg tilbake til spill i Europa. Da kan man ikke drive veldedighet fordi det eneste som til syvende og sist teller er resultater.

Veien mot å bringe «Gutan» tilbake til toppen av norsk fotball er ingen dans på roser. Men jeg er betrygget over at Valakari ikke bare i ord, men også handling, tar de tøffe avgjørelsene.